For mer om opphavsrett, les min bok Opphavsrett for begynnere.

Bokomslag

Se mer om boken her.

Nye bøker


Mer >>
Flere nye bøker

Gå til "bokhandelen"

Geocaching i Norge
Amazon US
In Association with Amazon.co.uk


Previous page:

Opphavsrett og offentlig informasjon

Next page:
Previous page: Google og opphavsrett Next page: Høyesteretts dom i napster.no saken: ¾ seier for internet

Artikkelen er opprinnelig skrevet for bladet Inforum nr. 5-95. Det er gjort noen ajourføringer, senest 3. september 1997, da lovteksten slik den lyder etter endring i 1995 ble tatt inn, sammen med linker til noen av forarbeidene. (Proposisjonene er nok egentlig viktigere enn innstillingene til Odelstinget, men proposisjonene for sesjonen 1994-95 ligger ikke på nettet.) Men det er ikke foretatt noen fullstendig revisjon av artikkelen etter at den opprinnelig ble skrevet.

?nsker om å gjøre offentlige dokumenter tilgjengelige via Internet og tilsvarende distribusjonskanaler, har aktualisert spørsmålet om rettigheter til slik informasjon. Norges Offentlige Utredninger (NOU) for 1994 og 1995 er gjort tilgjengelige på Internet (World Wide Web - www) i et samarbeid mellom Universitetet i Oslo og Statens Informasjonstjeneste, «foreløpig som en upriset prøveordning», som det heter i presentasjonen (http://www.uio.no/offentlig/nou/index.htm). [Finnes nå på http://odin.dep.no/nou/]

I det siste har en del lover blitt gjort fritt tilgjengelig via Internet (http://www.w3.org/hypertext/WWW/People/howcome/ NorskeLover.html). Disse lovtekstene er lagt inn ved dugnadsinnsats og gjort tilgjengelig via en www-tjener i Sveits. «Siden det muligens er juridiske restriksjoner knyttet til inntasting/skanning av norske lover, er dokumentene lagt på en maskin der et razziavillig norsk politi ikke enkelt kan fjerne statspornografien,» er grunnen som initiativtagerne gir for å legge informasjonen utenfor Norge. Lover, forskrifter og rettsavgjørelser har lenge vært tilgjengelig og søkbare hos Lovdata, men da som en betalt tjeneste.

 (Sidene finnes ikke lenger på nettet. Og i mai 1997 begynte Lovdata å gjøre alle gjeldende lover gratis tilgjengelig via Internet. Så selv om Norges LoWWWer fortsatt finnes, så bør det i dag betraktes som et stykke Internet-historie. Det som er litt synd, er at denne historien har blitt borte sammen med nettstedet ...)

Spørsmålet er i hvilken grad man kan begrense tilgangen til og bruken av offentlig informasjon som gjøres tilgjengelig på denne måten. Et klart utgangspunkt finner man i åndsverklovens § 9, som lyder:

"Lover, administrative forskrifter, rettsavgjørelser og andre offentlige saksdokumenter er uten vern etter denne lov."
[> Bestemmelsen ble endret ved lov 2. juni 1995 nr. 27. Meningen med endringene var først og fremst å gjøre brestemmelsen klarere, ikke å endre realiteten. Om endringene, se Innst. O nr. 46 (1994-95) med nærmere begrunnelse og komiteens merknader. Denne artikkelen er ikke revidert etter at loven ble endret, så man må vurdere drøftelsene opp mot loven slik den nå lyder:

" Lover, forskrifter, rettsavgjørelser og andre vedtak av offentlig myndighet er uten vern etter denne lov. Det samme gjelder forslag, utredninger og andre uttalelser som gjelder offentlig myndighetsutøvelse, og er avgitt av offentlig myndighet, offentlig oppnevnt råd eller utvalg, eller utgitt av det offentlige. Likeledes er offisielle oversettelser av slike tekster uten vern etter denne lov.

 ?ndsverk som ikke er frembrakt særskilt til bruk i dokumenter som nevnt i første ledd, og som det siteres fra eller som gjengis i særskilt vedlegg, omfattes ikke av denne bestemmelse. Første ledd gjelder heller ikke lyrikk, musikkverk eller kunstverk." < ]

Bestemmelsen utelukker ikke bare opphavsrett. Den utelukker enhver form for vern som gis etter denne loven, herunder såkalt katalogrett etter § 43.

Et spørsmål er hva som skal regnes som et offentlig saksdokument, som igjen inneholder både spørsmålet om hva som skal regnes som offentlig, og hva som skal regnes som et saksdokument. Som «offentlig» regnes den offentlige styring og forvaltning, mens forretningsdrift faller utenom. Mellom de klare ytterpunkter ligger den en stor gråsone hvor klassifiseringen ikke på noen måte er enkel. Et saksdokument omfatter dokumenter i vid forstand som inngår som grunnlag i en beslutningsprosess. Men også her har man et betydelig område hvor rettstilstanden ikke er klar. Den som foretar en utredning for en offentlig myndighet vil ikke alltid miste sitt opphavsrettslige vern, selv om utredningen inngår som en del av et beslutningsgrunnlag. Og den som informerer om offentlige beslutninger kan godt ha opphavsrett til sin artikkel.

Det er imidlertid klart at NOU'er, samt stortingsdokumenter omfattes av bestemmelsen.

Når dokumentene ikke har vern kan alle fritt kan kopiere og distribuere dem i den form man ønsker. Det er ikke nødvendig med tillatelse fra noen, og man trenger ikke angi form for kilde. En distributør oppnår ikke noe vern for seg selv ved å gjøre dokumentene tilgjengelig.

Kan man da fritt kopiere og videredistribuere enhver publikasjon eller informasjonsbase basert på offentlige dokumenter? Fullt så enkelt er det ikke. Hvis man bearbeider dokumentene i en eller annen form, vil selve bearbeidelsen kunne være vernet på en slik måte at de bearbeidede dokumenter er vernet.

For å være vernet må bearbeidelsen bestå i en innsats som i seg selv kvalifiserer for vern, enten opphavsrettselig vern eller katalogvern. En ren overføring fra f.eks. trykt form til elektronisk form vil ikke være vernet. Typiske former for bearbeiding som kan være vernet, er redigering og sammenstilling av informasjon, utforming av sammendrag, indeksering, samt innarbeiding av notapparat og andre henvisninger.

Lovdata er et eksempel som kan illustrere noen av spørsmålene. Lovdata produserer det offisielle kunngjøringsbladet Norsk Lovtidend på oppdrag fra Statsministerens kontor. Her publiseres alle lover og forskrifter slik de ble vedtatt. I denne formen har disse ikke noe vern. Denne publikasjonen har Lovdata gjort fritt tilgjengelig på Internet (http://www.lovdata.no) , og alle kan fritt kopiere og videredistribuere denne. Men Lovdata vedlikeholder også en konsolidert base med bl.a. alle gjeldende lover og forskrifter: Vedtatte endringer innarbeides i den eksisterende basen, opphevede regler tas ut, osv. Videre utarbeider og vedlikeholder redaktørene av Norges Lover (som ikke er en offisiell publikasjon) et noteapparat, som også innarbeides i Lovdatas baser. En slik redaksjonell bearbeiding kan ha et visst vern, og gjør at man ikke uten videre kan kopiere alle lover og forskrifter i den form de finnes i Lovdatas søkbare baser.

Dersom bearbeidingen skjer i form av tillegg som uten særlige vanskeligheter kan skilles fra den opprinnelige teksten, vil ikke bearbeidingen være til hinder for at man kopierer det som ikke er bearbeidet. Den som har indeksert offentlige dokumenter kan ikke påberope seg en vernet indeks som grunnlag for å nekte andre å kopiere dokumentene uten indeksen.

Hvis man samler og systematiserer en større mengde offentlige saksdokumenter, kan samlingen være vernet selv om ikke de enkelte dokumenter har noe vern. Lovdatas baser vil ha et slikt vern som samling, selv om man ser bort fra annen redaksjonell innsats. Ingen vil lovlig kunne kopiere hele basen eller vesentlige deler av den, selv de enkelte dokumenter som kopieres i seg selv ikke er vernet.

De private aktørene vil i et slikt marked måtte tilby en merverdi som markedet er villig til å betale for. Det typiske vil være tilrettelegging for effektiv søking og gjenfinning, samt kvalitetssikring. Enhver som har forsøkt å navigere i Cyberspace vet at det tar svært mye tid om man ikke har effektive navigasjonsinstrumenter. Igjen kan Lovdata illustrere hva slags merverdi som ulike private aktører kan bidra med:

Norsk Lovtidend inneholder informasjon som bør være fritt tilgjengelig for enhver. Men denne publikasjonen er ikke særlig brukervennlig. Så lenge man bare har noen få årganger, kan man klare seg med den publiserte teksten. Men det skal ikke gå særlig lang tid før dette ikke lenger er brukbart.

Lovdata vedlikeholder konsoliderte og oppdaterte samlinger av de bestemmelser som til enhver tid gjelder, hvilket representerer en merverdi i forhold til de offisielle publikasjonene. Samlingen Norges Lover har med stor suksess utnyttet dette potensialet i lang tid. Lovdata gir en langt hyppigere oppdatering enn de trykte samlinger.

Man tilbyr et søkesystem som gjør det mulig å finne fram til de relevante dokumentene i samlingen. Lovsamlingen er bedre enn Norsk Lovtidend, men Lovdata er mest effektiv når man først har lært å bruke det.

Endelig må man ha en kvalitetssikring, som ivaretas av Lovdatas organisasjon og lovsamlingens redaksjon. Ingen vil garantere at de lovtekster som er lagt ut på Internet er korrekte og oppdaterte, og ingen har tatt et ansvar for oppdatering. Uansett pris, tilgjengelighet og søkesystem, vil ingen profesjonell bruker ta sjansen på å bruke et system som ingen tar ansvaret for. Nå som alle vil drive sine egne små «forlag» på Internet, er det lett å overse at forlagenes og tidsskriftenes rolle ikke først og fremst er distribusjon, men redaksjon og kvalitetssikring. Tapsrisikoen ved å basere seg på dugnadsinnsats i cyberspace er for stor til at en profesjonell aktør kan basere seg på den.

Basisinformasjonen som systemet er bygget opp av, er og bør være tilnærmet fritt tilgjengelig for alle. Men den merverdi som en organisasjon som Lovdata bidrar med ved sin tilrettelegging og kvalitetssikring må man akseptere å betale for. Og det er denne merverdien som eventuelt vil være beskyttet mot ettergjøring.

Selv om informasjonen eller samlingen er slik at den i seg selv ikke er vernet, betyr ikke det at den som sitter med den har plikt til å gjøre den fritt tilgjengelig. Ingen vil kunne nekte meg å scanne inn alle NOU'er og alle odelstingsproposisjoner f.eks. tilbake til 1970, om jeg skulle ønske å gjøre noe slikt. Hvis jeg vil kan jeg gjøre et slikt materialet tilgjengelig via nettet eller på annen måte. Men jeg kan også holde materialet for meg selv, og bare stille det til disposisjon for dem som vil betale det jeg forlanger. Jeg kan også stille som vilkår at informasjonen bare skal brukes i bestemte sammenhenger, at den ikke skal videreformidles i maskinlesbar form, osv. Hvis den annen part ikke godtar mine vilkår, får han ikke tilgang til denne informasjonen. Jeg kan med andre ord inngå avtaler som på visse vilkår gir andre tilgang til et materiale som jeg kontrollerer.

Denne forskjellen mellom opphavsrettslige og avtalte begrensninger i retten til å utnytte informasjonen kan være vanskelig nok å få tak i for jurister som ikke selv arbeider med opphavsrett. For folk som ikke er vant til spissfindige juridiske sondringer, kan den virke meningsløs og helt uforståelig. Men når det gjelder distribusjon av offentlig informasjon som i utgangspunktet ikke er vernet, har den avgjørende betydning.

En avtale kan bare gjøres gjeldende overfor en som er part i avtalen. Om jeg skulle selge en CD-ROM med offentlig informa- sjon på det klare vilkår at den ikke skal gjøres tilgjengelig for andre gjennom et nettverk, vil det være et kontraktsbrudd dersom kjøperen likevel f.eks. skulle gjøre dette tilgjengelig via Internet. Jeg ville da kunne kreve erstatning m.m. av kjøperen som følge av dette kontraktsbruddet. Men jeg ville ikke kunne gjøre noe overfor de som kopierer dette videre fra Internet, for jeg har ingen avtale med disse. Hadde materialet derimot vært opphavsrettsbeskyttet, kunne opphavsretten ha vært gjort gjeldene i forhold til alle.

En institusjon som Lovdata kan, om den måtte ønske det, i sine abonnementsavtaler ta inn vilkår som begrenser retten til bruk av informasjon som er hentet fra deres baser. Om det er ønskelig og hensiktsmessig å begrense retten til bruk av slik informasjon gjennom avtaler, kan diskuteres. Men det spørsmålet lar jeg ligge.

For at vilkår i en avtale skal være bindende, må de være kjent for partene før avtalen inngås. En av partene kan ikke presentere nye vilkår etter at avtalen alt er inngått. Av denne grunn vil man ikke være bundet av avtalevilkår som f.eks. ligger inne i en pakke med pro- gramdisketter.

I et nettverk kan man i prinsippet inngå en form for avtale med den enkelte bruker ved å lage en «førsteside» som sier omtrent dette: «For å få tilgang til informasjonen må man akseptere følgende ?», og så har man akseptert dette og inngått avtale når man klikker seg videre. Men dette vil ikke være særlig effektivt for en som ønsker å kontrollere spredning av informasjon gjennom avtaler. En begrensning basert på avtaler må i praksis være knyttet til en form for adgangskontroll, gjerne i kombinajson med betaling.

Konklusjonen er at hverken det offentlige eller noen andre kan nekte noen å kopiere offentlige saksdokumenter, uansett form. Man kan heller ikke nekte noen å etablere informasjonstjenester basert på offenlige dokumenter. Men om noen (private) har bygget opp en informasjonsbase med offentlige dokumenter, vil ikke andre ha rett til å kopiere basen.

Her kan man gå fra jus over til politikk. Det offentlige har i dag ingen plikt til å publisere dokumenter i den form brukerne måtte ønske, selv om de har muligheter til å gjøre det. Spørsmålet er om de skal kunne bruke sin faktiske kontroll over informasjonen til å inngå avtaler med utvalgte private og halvoffentlige aktører? Bør de kunne stille et informasjons- materiale i en bestemt form, i praksis i maskinlesbar form, til disposisjon for noen få, som så skal kunne bruke dette som grunnlag for egen næringsvirksomhet? Bør f.eks. domstolene kunne avtale å overføre dommer i maskinlesbar form til Lovdata, men ikke til andre, mot å få billigere tilgang til Lovdatas tjenester? Eller bør statens trykningstjeneste kunne inngå avtaler som gir rabatt hos et trykkeri mot at trykkeriet får en enerett til å utnytte trykningsgrunnlaget til etablering av elektroniske tjenester?

Et minstevilkår må være det offentlige tilbyr informasjon til alle interesserte på like vilkår. Man skal ikke kunne gi privilegier til enkelte aktører i markedet. Hvorvidt det skal betales for informasjonen, er et spørsmål jeg lar ligge. Det offentlige har derimot ingen plikt til å tilrettelegge informasjonen på annen måte enn deres eget formål tilsier. Her kan det være plass for en rekke ulike aktører.


Opphavsrett


More >>
Forfatter: Ole Andreas Rognstad
Boken gir en fremstilling av opphavsretten i vid forstand, det vil si vernet for åndsverk og nærstående prestasjoner. I tillegg behandles tilgrensende områder som vederlagsordninger og vernet for private håndteringssystemer.

Det redegjøres for opphavsrettens historikk og begrunnelse, og hovedtrekkene i åndsverklovens regler fremstilles i lys av den internasjonale utviklingen på opphavsrettsområdet. Boken er beregnet på jusstudenter, jurister og andre som i sitt virke berøres av opphavsrettslige problemstillinger. Med litteraturliste og stikkordregister.

Bestill fra:
Bokkilden
Level: , 459 pages RefNr: 9788215007298
Format: Method Medium: Book (hardcover)
Series: Publisher: Universitetsforlaget

Previous page: Previous page: Google og opphavsrett