Nye bøker


Mer >>
Flere nye bøker

Gå til "bokhandelen"

Geocaching i Norge
Amazon US
In Association with Amazon.co.uk


Previous page:

Handel i åpne nett

Next page:
Previous page: Liv og lov i et liberalisert marked Next page: Nettsvindel og og annen svindel med betalingskort

Olav Torvund: Handel i åpne nett

1 Innledning

For å kunne si noe nærmere om betaling i åpne nett, er det ett spørsmål som først må avklares:

 Hva mener man med åpne nett?

Det ikke finnes noe slikt som et åpent nett, i den forstand at alle bare kan henge seg på. Man må ha en forhåndsavtale med en tjenesteleverandør som gir deg tilgang til nettet. Spørsmålet om åpenhet i nettet er et spørsmål om kriterier for å få adgang til nettet.

Når dette er sagt: Det er ikke åpen tilgang til nettet som er interessant. Det man gjerne tenker på med åpne nett er et nett som fungerer som en åpen markedsplass. Gjennom nettet kan man kjøpe varer og tjenester fra tilbydere som man på forhånd ikke har noen avtale med.

I presentasjonen sies det at jeg skal si noe om regelverk i andre land. Det er relativt enkelt. Ser man på lovgivning ment å skulle regulere f.eks. avtaleslutning i nett generelt, er det, så vidt jeg vet, bare Sør-Korea og den amerikanske delstaten Utah som har innført slik regulering. Og etter min mening er ikke dette regler som er eksempler til etterfølgelse. FN organisasjonene UN/ECE og UNCITRAL har arbeidet med å utforme regler på dette området, men også disse initiativene er jeg skeptisk til.

(For en oversikt over nyere regulering, se ILPF report.)

Regler om betaling finnes i USA, samt at FN organisasjonen UNCITRAL har laget en modell lov. Og det foreligger forslag fra Banklovkommisjonen i Norge. Ingen av disse gjelder imidlertid Internet direkte.

2 Avtaler

Som hovedregel kan avtaler fritt sluttes gjennom et elektronisk nett. Avtalene vil være bindende og vil kunne tvangsgjennomføres ved rettsapparatets hjelp. Formkrav, herunder skriftlighetskrav er ikke noe vilkår for bindende avtaler. For visse spesielle transaksjoner, bl.a. pantsettelse, kreves skriftlighet, men disse transaksjonene behandles ikke i det følgende.

Hvis det skal avtales voldgift, kreves skriftlighet. Hvorvidt skriflighetskravet kan anses oppfylt ved elektronisk lagring har til nå ikke vært prøvet. Det er derfor usikkert om det er mulig å avtale at eventuelle konflikter skal løses ved voldgift når avtalene inngås skriftlig.

Ved handel i åpne nett vil man neppe ha individuelt utformede vilkår mellom selger og kjøper. Noe av hensikten med slike systemer er at man skal kunne handle gjennom nettet omtrent som man i dag vil handle i en butikk: Man sier hva man skal ha og betaler for varen. Visse individuelle avtalefvariasjoner kan det likevel være plass til. F.eks. har NetBill innebygget muligheten for en viss prisforhandling og for at kunder i bestemte grupper kan nytte godt av særlige vilkår.

Noen leverandører som også tar imot order gjennom nett opererer med egne leveringsvilkår. I den grad disse stiller kunden dårligere enn bakgrunnsretten, vil det bli et spørsmål om vilkårene er vedtatt. Dersom det bestilles etter katalog, og vilkårene er tatt inn i katalogen, vil man antagelig kunne anse vilkårene for vedtatt. Men ved handel gjennom nettet vil man neppe kunne påberope seg vilkår i en trykt katalog. Vilkår kan også presenteres on- line, og man kan kan legge inn en uttrykkelig aksept av vilkårene. Men en slik løsning virker ikke umiddelbart tiltalende.

For en kunde vil det også være problematisk om ulike leverandører som presenterer seg gjennom det samme nettet opererer med svært ulike vilkår.

En mulighet er at et sentralt tilknytningspunkt i nettet, enten tilbyder av aksess eller betalingsmegler, har en form for abonnementsvilkår som også regulerer forholdet til leverandører av varer og tjenester. En slik løsning vil imidlertid være lite egnet dersom det er stor variasjon i de varer og tjenester som tilbys. Et sett av standardvilkår vil neppe passe både til levering av informasjonstjenester, underholdning, dataprogrammer og varer som leveres utenom nettet. Bruk av standardvilkår i slike sammenhenger kan lett føre til en for alle partene dårligere løsning enn om man baserer seg på bakgrunnsretten.

Det sentrale spørsmål ved avtaleslutning gjennom nett er om man vil ha tilstrekkelig bevis for avtalens eksistens og innhold til at man kan påregne medhold i en eventuell konflikt.

Så lenge avtalen er underlagt norsk rett og eventuelt skal behandles ved norske domstoler, er det uproblematisk å legge materiale fram som bevis. Hvorvidt bevismaterialet vil være egnet til å overbevise domstolene, er imidlertid et spørsmål som til nå ikke har vært skikkelig prøvet. Det vil neppe være mulig å besvare dette generelt, da en avgjørelse vil bero på en helhetsvurdering av fremlagte bevis.

Andre land, bl.a. USA og England har en annen bevisrett enn oss. Der har man i lang tid diskutert om bevis generert av datamaskiner skal tillates ført for domstolene. Men den diskusjonen kan etterhvert anses for avsluttet.

Bevismaterialets overbevisningskraft vil i stor grad avhenge av systemets sikkerhet. Hvis man f.eks. kan påvise betydelige svakheter i autentiseringsprosedyren, vil det være vanskeligere å vinne fram mot en kunde som hevder ikke å ha utført den omstridte transaksjon. Problemstillingen er på mange måter parallell til den man har ved bruk av minibanker og betalingsterminaler: Den dagen noen skulle kunne klare å påvise svikt i sikkerheten, vil bankene stå meget svakt i forhold til kunder som nekter ansvar for registrerte transaksjoner.

Tradisjonell norsk avtalerett har visse bestemmelser om skjæringspunkter som ikke helt lar seg overføre til automatiserte systemer. Et løfte er etter norsk rett bindende og ugjenkallelig når det kommer til mottagers kunnskap. I et automatisert system kommer ikke transaksjonen til noens kunnskap, slik man i stedet må finne fram til kriterier for hva som skal likestilles med kunnskap. Dette er imidlertid spørsmål som neppe vil volde store problemer i praksis.

Også regler som baserer seg på ®god tro kan vanskelig overføres til automatiserte systemer.

3 Betaling

Med betaling menes at betalingsmottager (leverandør) har fått godskrevet sin konto i bank eller (mindre praktisk her) har mottatt beløpet i kontanter.

I et tradisjonelt databasemarked vil den enkelte kunde ha en abonnementsavtale med databaseleverandøren. Brukeren identifiserer seg, bruken registreres, og etter en stund får brukeren en regning. Denne betales så gjennom tradisjonelle betalingskanaler, og det kan knapt sies at man har en betalingsfunksjon i dette systemet. Man har i alle fall ikke noen annen betalingsfunksjon enn den man har i levering av alle andre varer og tjenester på kreditt.

Det er åpenbart at terskelen mellom leverandør og kunde blir stor dersom man først må inngå en avtale om bruk av en tjeneste, før man kan ta tjenesten i bruk. Hvis jeg finner et lite program på nettet, men må spore opp leverandøren og inngå en tradisjonell avtale med denne før jeg kan laste ned programmet, er det ikke bryet verdt. Og enda klarere er dette når det gjelder rene informasjonstjenester, f.eks. å lese noen tidsskriftartikler på nettet.

Man kan levere, og håpe på at kunden betaler. En del ®shareware har blitt levert på denne måten. Men det er vel ingen som har tall for hvor stor del av share-ware brukerne som er så ærlige at de faktisk betaler for programmer som de laster ned. De fleste leverandører har ikke større tillit til dette enn at de plasserer en ®crippleware versjon på nettet, og så må man bestille og betale gjennom tradisjonelle kanaler dersom man vil ha en versjon med alle funksjoner.

De hovedproblemer man står overfor er:

 ? redusere og allokere kredittrisikoen

 Koble vare/tjenesteytelsen mot betaling, slik at man kan få ytelse mot ytelse.

 Holde transaksjonskostnadene så lave at man også kan gjennomføre betalinger for små beløp - helt ned til 50 øre for å lese en tekstside.

 Tilfredsstillende sikkerhet.

Den første element i tjenesten må være registrering av de varer og tjenester det skal betales for. Dette krever at man vet hvem som skal betale, hvor mye som skal betales og hvem som skal ha betaling. Man bør også vite hva det skal betales for, selv om det ikke er strengt nødvendig.

For å holde transaksjonskostnadene nede, bør det foretas en ®ompakking av betalingstransaksjonene, slik at selger får samlet oppgjør for et større antal transaksjoner, og kunden til svarende betaler samlet for flere transaksjoner. Man trenger med andre ord en avregningsfunksjon. Man får dermed inn en mellommann for fakturering. Det skjer ingen betaling i et slikt system. Leverandøren vil få overført betaling gjennom et av de tradisjonelle systemene, og kunden vil tilsvarende betale gjennom dette systemet. Det er med andre ord kun en faktureringsfunksjon.

Faktureringsfunksjonen er den samme som en del betalingskortselskaper lenge har utført. Den funksjonen kan utføres av den som tilbyr nettverksaksess, slik Telenor gjør for teletorgtjenester, eller det kan være en egen tjenesteyter i nettet. I prinsippet kan kredittrisikoen plasseres hos mellommannen eller hos leverandøren. Men i praksis vil den som utfører faktureringsfunksjonen også måtte ta kredittrisikoen. For en leverandør vil det ha liten interesse å få samlet fakturering hvis han fortsatt må levere på kreditt til kunder han ikke kjenner, i tillegg til at man vil få transaksjonskostnader ved tilbakeføringer.

Faktureringen kan kobles med andre systemer. Man kan tenke seg en direkte debiteringsavtale med en bank (Autogiro), eller at faktura går til et betalingskortselskap, som igjen fakturerer kunden. Banklovkommisjonens forslag til regler for direkte debitering vil gjør denne tjenesten mindre egnet for slike oppgjør, se NOU 1994:19, forslag til õ 2-17 ( http://odin.dep.no/jd/norsk/publ/utredninger/NOU/012005-020003/index-hov029-b-f-a.html#17.).

NetBill, som er utviklet ved Carniege Mellon universitetet i USA i samarbeid med bl.a. Visa, bygger på et slikt konsept. Se http://www.netbill.com/. (Web-siden er ikke oppdatert siden 1997, så prosjektet virker temmelig dødt ....)

Det er ikke tvilsomt at den slik tjeneste innebærer ®å yte, formidle eller stille garanti for kreditt for annet enn egen virksomhet, og at virksomheten dermed er konsesjonspliktig etter lov om finansieringsvirksomhet. Man kan innvende at da er også teletorgtjenesten og en rekke andre lignende tjenester også er finansieringsvirksomhet, og det kan det ikke være særlig tvil om at de er. Men det at Finansdepartementet ikke forstår hvordan tjenestene virker og/eller ikke bryr seg om å håndheve regelverket overfor enkelte aktører, innebærer ikke alle andre kan drive en tilsvarende tjeneste uten konsesjon.

Banker og antalgeligvis betalingskortselskaper kan drive slik virksomhet innenfor de konsesjoner de allerede har. De kan inngå samarbeid med andre, men må selv være den som står ansvarlig for all den kreditt som ytes. Andre vil måtte ha konsesjon.

Man kan også basere en betaling på forskudd, noe som innebærer at kredittrisikoen legges på kunden. Men det vil måtte baseres på at mellmmannen mottar innskudd. Innskudd vil være innskudd, uansett hva slags tekonologi og retorikk man forsøker å pakke dem inn i. Det er bare banker som kan motta innskudd fra allmenheten. Et system basert på forhåndsinnbetalinger kan derfor bare drives av banker.

Et mellommann kan ha koblinger mot andre systemer, f.eks. banksystemet, slik at denne videreformidler betalingsordrer eller -anvisninger til banken, og at banken bekrefter at den aksepterer betalingordren. Dermed aktiviserer man et av de etablerte banksystemene. Mellommannen vil her bare synkronisere de to transaksjonene, slik at man får en tilnærmet samtidig utveksling av ytelsene. Men det ligger betydelige sikkerhetsproblemer som må løses før det kan være forsvarlig for bankene å motta slike ordrer over et åpent nett. Og det innebærer at bankene må redusere sine transaksjonskostnader betydelig i forhold til hva de er i dag.

CyberCash (http://www.cybercash.com) er basert på dette konseptet. Her kan man få overført betalingsdata til et kortselskap, og denne overføringen skjer i kryptert form. Heller ikke selger kan lese kortdata. Dette gir en sikrere overføring enn en åpen overføring, og er på denne måten sikrere enn dagens praksis med å oppgi kort-data pr telefon, fax, brev eller over nettet. Men man har ingen sikker identifikasjon av kunden.

Endelig kan man tenke seg en form for elektroniske ®kontanter . Her vil kunden ha en ®lommebok i form av et kort, som fylles med krypterte data på en slik måte at det skal være mulig å overføre ®penger fra betaler til mottager. Slike systemer er under utprøving, og de som markedsfører systemene er selvsagt svært optimistiske. Sentralt i 2utviklingen av dette er DigiCash (http://www.digicash.com), og det mest kjente forsøket på å implementere teknologien er Mondex i England. DigiCash har også utviklet en versjon som bare krever programvare, ikke kort (http://www.digicash.com/ecash/ecash- home.html).

Jeg tror også at man undervurderer problemene med å utstede slike ®penger i stor skala. Mange har klokketro på teknologien, og den er sikkert avansert. Men å tro at utstedelse av nye former for penger bare er et spørsmål om teknologi, er som å tro at utgivelse av pengesedler bare er et spørsmål om avansert trykkeriteknikk. Bak Mondex står en av Englands største banker, slik at man har med seg ??n viktig medspiller. Men sjefsjuristen i Mondex bruker nesten all sin tid på drøftelser med Bank of England, som vil ha et ord med i laget når noen vil utstede noe de hevder er penger.

Hvis det som leveres er en eller annen form for informasjonsprodukt, kan man bygge inn en kryptering som gjør at man kan levere kryptert iformasjon, kunden bekrefter mottagelse, betalingstjenesten bekrefter betaling, og selgeren leverer krypteringsnøkkel.

4 Andre regler

I praksis vil man måtte gjennomgå de regler som gjelder for et aktuelt forretningsområde for å kunne avklare rettslige forhold ved handel i nett. Ved enkle forbrukerkjøp møter man spørsmål om lovvalg og juristiksjon. Hvis f.eks. en amerikans leverandør presenterer seg og selger i Nettvik, hvilket lands rett gjelder for de avtaler som inngås? Skal en tvist om hvorvidt leverte varer er mangelfulle eller ikke føres i Norge eller i USA? (De skal i alle fall ikke føres i Nettvik).

Man vil støte på regler om tollbehandling og tollklarering, som kan stille krav til dokumentasjon. Det kan være krav om regnskapsbilag, om dokumenter som er nødvendige for forsikring, osv. Og for enkelte typer av virksomhet gjelder særlige regler.

Det typiske er at man setter inn store ressurser på å avklare de tekniske problemene, mens man gjør lite eller ingen ting for å få de rettslige sidene på plass. Det er en tendens til å tro at jusen kun dreier seg om å få det formelle i orden, men det er helt feil. Og det er en feil som lett kan bli kostbar.

Selv om det ikke stilles særlige eksplisitte krav, betyr det ikke på noen måte at man beveger seg inn i rettsløst territorium. Man beveger seg bare inn på et område hvor rettstilstanden ofte er uavklart og usikker, og hvor man til tider tar en betydelig risiko. Forretningsvirksomhet består i stor grad av å ta risiko. Men man bør helst vite lite om hva slags risiko man tar, og i alle fall at man tar en risiko.

Noen bøker om E-handel


More >>
Elektronisk forvaltning i Norden
Praksis, lovgivning og rettslige utfordringer. I denne boken drøfter artikkelforfatterne utvalgte problemstillinger med relevans for alle forvaltningsorganer som vil omstille virksomheten ved hjelp av informasjons- og kommunikasjonsteknologi.
RefNr: 9788245005547
Bestill fra:
Bokkilden

More >>
Digitale sertifikater og sertifikattjenester
Roller, oppgaver og ansvar : en tillitsorientert tilnærming til sertifikatutstederens villedningsansvar. Boka henvender seg først og fremst til jurister, men kan også være relevant for IT-konsulenter og andre som arbeider med informasjonssikkerhet og løsninger for elektronisk signatur og identitetsforvaltning.
RefNr: 9788245005899
Bestill fra:
Bokkilden

Gå hit for full oversikt over bøker om E-handel.


Previous page: Previous page: Liv og lov i et liberalisert markedNext page: Nettsvindel og og annen svindel med betalingskort Next page: