For mer om opphavsrett, les min bok Opphavsrett for begynnere.

Bokomslag

Se mer om boken her.

Nye bøker


Mer >>
Flere nye bøker

Gå til "bokhandelen"

Geocaching i Norge
Amazon US
In Association with Amazon.co.uk


Previous page:

TONO på ville veier

Next page:
Previous page: Verner opphavsretten for mye? Next page: Enerett til lenking - en keiser uten klær?

I følge Dagsavisen lørdag 17. januar 2004, vil TONO kreve vederlag for at folk i arbeidstiden lytter til musikk på sitt kontor, i sin bil eller tilsvarende steder. Juridisk er dette i beste fall særdeles tvilsomt, og det er uansett uklokt.

Opphavsmannen, i dette tilfelle komponist og eventuelt tekstforfatter, skal selvfølgelig ha vederlag for bruk av deres verk. Opphavsmannen har enerett til å fremstille eksemplar av sitt verk og til å gjøre det tilgjengelig for allmennheten, blant annet gjennom offentlig fremføring av verket. Når man kjøper en CD får opphavsmannen vederlag for fremstillingen av dette eksemplaret, og kringkastingsselskapene betaler vederlag for å kunne gjøre musikken tilgjengelig gjennom sine sendinger. ? lytte til musikk, lese en bok og andre tilsvarende tilegnelser av verket, faller derimot utenfor eneretten. Vi kan lytte til så mye musikk vi vil, uten at TONO eller andre kan kreve noe vederlag for dette. At avspilling av musikk er en fremføring av musikken, er ikke tvilsomt. Men fremføringen må skje utenfor det private område for at TONO eventuelt skal ha rett til å kreve vederlag.

TONO vil kreve vederlag fra arbeidsgiver, hvilket må forutsette at det er arbeidsgiver som fremfører musikken. Om enkelte ansatte innenfor arbeidstiden skulle finne på å fremføre musikk offentlig, så kan ikke arbeidsgiver holdes ansvarlig for dette med mindre et kan sies å ligge innenfor vedkommendes arbeidsområde. Det avgjørende er om arbeidsgiver fremfører musikk for sine ansatte, og om dette eventuelt skjer på en slik måte at fremførelsen skjer utenfor det private området.

TONO viser for det første til en høyesterettsdom fra 1953. Denne dommen gjaldt tilfeller hvor bedriften spilte musikk for sine ansatte i produksjonslokalene. I disse bedriftene var det fra 150 til 250 ansatte som hørte på musikken. Det var bedriften som hadde installert avspillingsutstyr med høytalere i flere rom, og det var bedriften som kontrollerte avspillingene. Det var således ingen tvil om at det var bedriften som sørget for fremføringen. Det springende punktet var om avspillingen skjedde utenfor det private området.

Den andre av avgjørelsen som det vises til er den svenske "Mornington-dommen" fra 1980. Her kom Högsta domstolen i sin "visdom" til at det å plassere TV på hotellrom måtte anses som en fremføring av de TV-programmer som gjestene eventuelt kan velge å se. Hotellet må derfor betale vederlag til TONOs svenske søsterorganisasjon.

Det er vesentlig forskjell mellom på å fremføre musikk i et lokale hvor de ansatte arbeider, og å stille utstyr til disposisjon som gjør det mulig for den enkelte ansatte etter eget valg å lytte til musikk. TONOs påstand er at arbeidsgiver fremfører musikk ved å stille utstyr til disposisjon på denne måten. Om det i det hele tatt skal være interessant å diskutere dette, må det forutsette at det er arbeidsgiver som stiller utstyret til disposisjon. At ansatte har med seg sin private radio på kontoret, faller åpenbart utenfor. Det er også helt åpenbart at man ikke kan holdes ansvarlig for avspillingsutstyr som oppdragstagere som ikke er ansatt, bringer med seg. Kommunen er ikke ansvarlig for at lastebileiere og bønder som leies inn for å rydde snø, kanskje har en radio i sin bil eller traktor, og at de muligens lytter på musikk når de utfører oppdrag for kommunen. Utstyr som primært har andre formål, men som også kan brukes til avspilling av musikk, typisk en PC, må også i utgangspunktet falle utenfor.

I den svenske avgjørelsen sa Högsta domstolen nettopp at det å stille utstyr til disposisjon måtte likestilles med å fremføre de verk man ved hjelp av dette ustyret kunne skaffe seg tilgang til. Men dette står i konflikt med en klar uttalelse i fortalen til det såkalte Infosoc-direktivet, se fortalen avsnitt 27. Så resultatet kan neppe opprettholdes i dag.

I dommen fra 1953 skjedde fremføringen på arbeidsgiver initiativ. Ved den avspilling man nå vil kreve vederlag for, dreier det seg i høyden om at arbeidsgiver aksepterer at den enkelte ansatte spiller musikk. Det er stor avstand fra å ta initiativ til og besørge avspilling av musikk som de ansatte må høre på enten de vil eller ikke, til det å ikke innføre restriksjoner som er helt unødvendige i forholdet til den enkelte ansattes utførelse av sitt arbeid. Og skulle noen ta inn i en arbeidsinstruks at man ikke kan høre på opphavsrettslig vernet musikk i arbeidstiden, så vil man ikke kunne kreve vederlag av bedriften. En bedrift er ikke ansvarlig for de ansattes handlinger så lenge disse ikke ligger innenfor det som ansettelsesforholdet omfatter, og en sjåfør er åpenbart ikke ansatt for å høre på musikk. TONO kan i så fall ikke pålegge bedriften å være musikkpoliti eller kreve en streng håndhevelse av en slik instruks.

Er så førerhuset på en lastebil eller mitt kontor utenfor det private området? Det er i alle fall ikke sammenlignbart med produksjonslokaler hvor det arbeider 150 til 250 personer, slik det var i den dommen som TONO påberoper seg. Det er i alle fall klart at allmennheten ikke har adgang, og at den gruppen mennesker som kunne tenkes å være samlet der vil være liten. Jeg er ikke i tvil om at dette er privat område i opphavsrettslig forstand, slik at man fritt kan spille musikk på disse områdene.

Det er også en vesentlig forskjell fra hotelltilfellet, om man fortsatt skulle opprettholde resultatet fra den dommen. Hvem som helst kan leie seg inn på et hotellrom og på den måten få tilgang til det ustyr som finnes der. Andre folk kan ikke uten videre leie seg inn på mitt kontor eller Linjegods' lastebiler. Så om det skulle være fremføring - hvilket jeg mener er galt - så skjer det uansett ikke utenfor det private området.

Når det gjelder spørsmålet om fremføringen skjer utenfor det private området eller ikke, så spiller det ingen rolle om det er en levende fremføring eller fremføring av hermetisk fremføring fra radio eller CD. Så hvis man først aksepterer TONOs resonnement, vil man også måtte ha opphavsmannens samtykke for å synge når man er på jobb.

Jeg skrev innledningsvis at kravet uansett er uklokt. Opphavsretten uttrykker et forsøk på å balansere opphavsmannens interesse i vern av sitt verk og muligheten til å kunne høste fruktene av sin skapende innsats, mot allmennhetens interesse i å få tilgang til kunnskap og kultur - blant annet fordi dette er en forutsetning for at kunnskapen skal kunne utvikles videre og for at kulturen skal være levende. Også opphavsmenn er avhengig av at balansen stort sett oppleves som noenlunde rimelig. De færreste opplever det som rimelig at man skal betale flere ganger for den samme tjenesten. Tendensen de siste 10-15 årene har gått klart i retning av å styrke opphavsmenns stilling på bekostning av allmennheten, som et svar på en teknologisk utvikling som har gitt økte muligheter for å utnytte opphavsrettslig vernede verk. Går dette for langt, noe mange etter hvert mener at det er i ferd med å gjøre, så vil hele opphavsretten kunne komme i miskreditt. Hvis medie- og underholdningsindustrien, sammen med opphavsrettsorganisasjonene, ikke eier magemål og vil presse opphavsretten til det ytterste i sin favør, bør man være forberedt på at pendelen senere kan komme til å svinge ubehaglige langt ut i motsatt retning.

En liten sluttkommentar:

Dette ble opprinnelig skrevet i januar 2004, men ble av ulike grunner liggende uten at jeg publiserte det den gangen. Når jeg nå legger dette ut på nettet - i mars 2005 - så ser vi at folk nå reagerer ganske sterkt mot urimelige utslag. Riktignok er reaksjonene mot lovgivningen som følger opp det såkalte Infosoc-direktivet i stor grad basert på misforståelser, både hos politikere og hos folk flest. Men det betyr ikke at kritikken er ubegrunnet. Samtidig ser man at det svenske Antipiratbyrån utsettes for kraftig kritikk (se også Aftenposten) og har blitt avslørt i bruk av særdeles tvilsomme metoder.

Legg til at TONO og medieindustrien ønsker å strupe nettet gjennom å hevde at det å lenke til en nettside må likestilles med det å gjøre tilgjengelig det materialet som finnes på denne nettsiden. De krever - etter min vurdering helt uberettiget - vedrlag fra nettsteder som f.eks. inneholder oversikt over nettradioer.

Jeg mener at opphavsrett er nødvendig, og at det er en selvfølge at opphavsmenn har krav på vederlag for utnyttelse av deres verk. Men alt med måte, og man skal ikke få betalt mer enn en gang for samme ytelse (bruk). TONO viser ikke måte. Når opphavsretten mister støtte hos politikere og sympati hos folket, da er dette et alvorlig faresignal. Hvis man ikke stopper i tide, vil resultatet lett kunne bli et alvorlig tilbakeslag for opphavsmenn.


Opphavsrett


More >>
Forfatter: Ole Andreas Rognstad
Boken gir en fremstilling av opphavsretten i vid forstand, det vil si vernet for åndsverk og nærstående prestasjoner. I tillegg behandles tilgrensende områder som vederlagsordninger og vernet for private håndteringssystemer.

Det redegjøres for opphavsrettens historikk og begrunnelse, og hovedtrekkene i åndsverklovens regler fremstilles i lys av den internasjonale utviklingen på opphavsrettsområdet. Boken er beregnet på jusstudenter, jurister og andre som i sitt virke berøres av opphavsrettslige problemstillinger. Med litteraturliste og stikkordregister.

Bestill fra:
Bokkilden
Level: , 459 pages RefNr: 9788215007298
Format: Method Medium: Book (hardcover)
Series: Publisher: Universitetsforlaget

Previous page: Previous page: Verner opphavsretten for mye?