Bing Hodneland logo

Fra 1. august 2012 vil jeg være advokat på heltid som partner i Bing Hodneland.

For mer om opphavsrett, les min bok Opphavsrett for begynnere.

Bokomslag

Se mer om boken her.

Nye bøker


Mer >>
Flere nye bøker

Gå til "bokhandelen"

Geocaching i Norge
Amazon US
In Association with Amazon.co.uk


Previous page:

Musikk til arbeidet - TONOs vederlagskrav

Next page:
Previous page: Omsetning og kreditt i informasjonssamfunnet Next page: Verner opphavsretten for mye?

Musikk til arbeidet - TONOs vederlagskrav

TONO har i følge NRK Musikknytt sendt krav til ca 100.000 små og mellomstore bedrifter med krav om vederlag for bruk av musikk. TONOs egen redegjørelse finner man på deres nettsider. Jeg har tidligere kommentert dette og mener at TONO her er på ville veier. TONO går her langt ut over hva det rettsgrunnlaget som de påberoper seg, gir grunnlag for.

Det sentrale spørsmålet er om det skjer en fremføring av musikken, og om denne fremføringen sker offentlig (utenfor det private området).

TONO tar ugtangspunkt i den såkalte "Bedriftsmusikkdommen" som Høyesterett avsa i 1953 - dommen er gjengitt i Rt. 1953 s. 633. Den finnes selvfølgelig hos Lovdata, men bare som en del av betaltjenesten. I denne dommen ble det slått fast at de å spille muiskk på de arbeidsplasser som dommen gjaldt, var en offentlig fremføring. Men situasjonen i den saken er ganske ulik det som TONO nå krever vederlag for.

1953-dommen gjaldt flere industribedrifter, og musikken ble stort sett spilt i typiske industrilokaler. De aktuelle bedriftene hadde fra 150 til 500 ansatte. Musikken ble spilt over høytaleranlegg i lokalene, og det var arbeidsgiver som bestemte om det skulle spilles musikk og i tilfelle hva slags musikk som skulle spilles. I stor grad ble det sendt musikk fra NRK radio, men det ble også spilt plater. Det er ikke tvilsomt at det er fremføring av musikk når man spiller muiskk over et høytaleranlegg. Når arbeidsgiver kontrollerer hva som blir spilt, er det arbeidsgiver som besørger fremføringen.

Men TONO stopper ikke her. De hevder at hvis den ansatte har en radio som arbeidsgiver har stilt til disposisjon, så er det også fremføring. Når man tar med at enhver PC med lydkort og internettforbindelse gir mulighet til å ta inn nettradio, blir TONOs konklusjon at det å utstyre et kontor med en slik PC er å fremføre musikk. På sine nettsider anfører TONO bare 1953-dommen som rettslig grunnlag. Men den dommer gir ingen holdepunkter for en slik konkusjon.

Som et mulig grunnlag kunne man ha anført den svenske Morningtondommen fra Högsta Domstolen, gjengitt i NJA 1980 s. 123. Her kom Högsta Domstolen under betydelig tvil til at det å plassere TV på hotellrom skulle anses som en offentlig fremføring av TV-program, også om disse ikke er koblet til kabelanlegg og bare har vanlig antenne. Dommen er svakt begrunnet, og man kan nok si at Högsta Domstolen her ikke trådte over en grense. De snublet i den og falt ned på feil side. Dette er så vidt meg bekjent den eneste dommen hvor man har sagt at det å stille utstyr til disposisjon skal anses som en fremføring av de verk man kan få tilgang til ved hjelp av dette utstyret.

I pkt 27 i fortalen til det såkalte Infosoc-direktivet sier klart og utvetydig at det å stille utstyr til disposisjon i seg selv ikke er en fremfrøirng av verk. Når TONO hevder at det å plassere ut en PC er fremføring av musikk, så er det ikke bare diskutabelt og tvilsomt. Det er direkte galt.

Om man likevel skulle anse det å sette ut utstyr som fremføring, så må denne fremføringen være offentlig for at det skal omfattes av opphavsmannens enerett. At en fremføring i fabrikkhaller med fra 150 til 500 ansatte må anses for å være offentlig, er lite problematisk. Men om jeg etter eget valg høre på musikk fra en nettradio på en PC på mitt kontor, så blir det meningsløst å hevde at dette er en offentlig fremføring. I diskusjoner har jeg møtte Mornington-dommen som et argument for at også dette er offentlig. Uansett hva men ellers måtte mene om denne dommen, så gir den ikke dekning for en slik konklusjon. Det er en stor forskjell på hotellrom som hvem som helst kan leie seg inn i, og den enkelte medarbeiders kontor på en arbeidsplass, firmabiler, osv.

Min vurdering er ut fra dette at TONO ikke har grunnlag for å kreve vederlag for utstyr som kan gi mulighet for å spille av eller ta i mot musikk.

Det er ikke dermed sagt at ethvert vederlagskrav er grunnløst. Når bedrifter vil dytte uinteressant musikk med dårlig telefonlyd på alle som av en eller annen grunn må vente i telefonen, så skjer den en fremføring. Og når denne fremføres for alle som ringer vedkommende bedrift, så er denne fremføringen offentlig. Bedriftene kan selvfølgelig slippe å betale vederlag ved å kutte ut ventemusikken. Jeg synes at dette ville være den beste løsningen.

TONO krever også vederlag for TV i pauserom m.m. Dette er ikke like opplagt. Hvis man legger til grunn at det å plassere ut et TV er en fremføring, så vil denne fremføringen ofte måtte anses for å skje offentlig. Det kommer an på hvor mange som faktisk har adgang til det rommet.

Jeg er i alle fall i hovedsak enig med NHO, når de oppforder sine bedrifter til ikke å rapportere til TONO nå.

Man skal selvsagt betale for bruk av musikk. Men det må være innen rimelighetens grenser. Videre bør det også på dette området være et utgangspunkt at man ikke skal ta betalt mer enn én gang for samme ytelse. Kringkastingsselskapene betaler for å sende musikken, så komponistene får vederlag selv om vi som lyttere ikke betaler for dette.

I sin iver etter å kreve inn vederlag minner TONO om avgiftskåte politikere som leter etter stadig nye områder som kan beskattes. Når man ikke lenger krever vederlag for faktisk bruk av musikk men krever avgift for å stille til disposisjon utstyr som gjør det mulig å ta inn ordinære radiosendinger, så er det ikke lenger dekning for å kalle dette vederlag for utnyttelse av verket. Da er det mer ærlig å kalle det beskatning, og TONO blir da en privat skattoppkrever.

TONO har vært også en av de fremste talsmenn for å kvele Internett gjennom å hevde at det å publisere referanse til et verk (lenking) er en fremføring av det verk som det vises til. Heldigvis fikk de ikke medhold i dette. Det er snart to år siden TONO først gikk ut med at de ville kreve vederlag for å ha radio i firmabiler, osv (akkurat dette er stilt i bero inntil man får en avgjørelse om dette spørsmålet i Dansk høyesterett). Videre har TONO krevd vederlag fra nettsider som ikke gjør annet enn å gi overiskt over nettradioer.

TONO kan kanskje få en kortsiktig gevinst for sine medlemmer gjennom å skattlegge stadig mer. Men den langsiktige prisen kan bli høy. Gjennom de siste 15 årene har man sett en stadig innstramming av opphavsretten og rettighetshavernes intersser har hele tiden vunnet på bekostning av allmenhetens interesser. Det er nå grunn til å spørre om ikke opphavsretten nå verner for mye. Sommerens diskusjon om endringer i åndsverkloven viste med all mulig tydelighet at folk mener at dette nå har gått for langt. Hvis urimelige krav fra rettighetsorganisasjoner bidrar til å bringe hele opphavsretten i miskreditt kan prisen på litt sikt bli høy.


Opphavsrett


More >>
Forfatter: Ole Andreas Rognstad
Boken gir en fremstilling av opphavsretten i vid forstand, det vil si vernet for åndsverk og nærstående prestasjoner. I tillegg behandles tilgrensende områder som vederlagsordninger og vernet for private håndteringssystemer.

Det redegjøres for opphavsrettens historikk og begrunnelse, og hovedtrekkene i åndsverklovens regler fremstilles i lys av den internasjonale utviklingen på opphavsrettsområdet. Boken er beregnet på jusstudenter, jurister og andre som i sitt virke berøres av opphavsrettslige problemstillinger. Med litteraturliste og stikkordregister.

Bestill fra:
Bokkilden
Level: , 459 pages RefNr: 9788215007298
Format: Method Medium: Book (hardcover)
Series: Publisher: Universitetsforlaget

Next page: Verner opphavsretten for mye? Next page:

Previous page: Previous page: Omsetning og kreditt i informasjonssamfunnet