Bing Hodneland logo

Fra 1. august 2012 vil jeg være advokat på heltid som partner i Bing Hodneland.

For mer om opphavsrett, les min bok Opphavsrett for begynnere.

Bokomslag

Se mer om boken her.

Nye bøker


Mer >>
Flere nye bøker

Gå til "bokhandelen"

Geocaching i Norge
Amazon US
In Association with Amazon.co.uk


Previous page:

Platebransjens problem

Next page:
Previous page: ?ndsverkloven § 54 første ledd, bokstav e:
Et monument over en dyktig lobbyist og en naiv politiker
Next page: Omsetning og kreditt i informasjonssamfunnet

Platebransjens problem

Platebransjen har vært anfører i kampen mot muligheter for å distribuere musikk på nett og for mest mulig restriksjoner når det gjelder teknologi. Dessverre har de til nå lykkes alt for godt i sin lobbyvirksomhet.

Heldigvis er det tegn til at pendelen svinger tilbake. Diskusjonene om endringer i åndsverkloven våren 2005 var i så måte oppløftende. Riktignok kan det sies mye om diskusjonen. Den var skjev, populistisk og lite innsiktsfull. Vår nåværende kulturminister Trond Giske imponerte ikke, for å si det forsiktig. Men den viste et engasjement og en motstand mot at musikkbransjen alltid skal få det som den vil. Og det er bra. Frankrike har vedtatt at nedlasting til privat bruk skal være tillatt. I Sverige har nettpiratene startet sitt eget parti hvis mål er å avskaffe opphavsrett og patenter. Om det utenkelige skulle skje at de får flertall, så vil de nok oppdage at målsettingen likevel er urealistisk. Men det bekrefter at mange mener at utviklingen har gått for langt.

Platebransjen viser til synkende salg, og forteller oss at fildeling, annen nettdistribusjon og piratkopiering er den viktigste årsaken til dette. Det er vel ikke tvilsomt at dette bidrar til å redusere salget. Men det er en alt for enkel forklaring, og slett ikke hovedproblemet.

Platebransjens problem er ganske enkelt at den ikke evner å produsere nok interessant musikk. Når man ikke har interessante produkter å selge, så selger man heller ikke noe særlig. Jeg skal ikke påstå at man ikke lager noe interessant musikk og jeg skal heller ikke gjøre meg til smaksdommer. Jeg er ikke noen stor fan av hip hop eller black metal, men min foreldregenerasjon likte heller ikke rocken da den kom. At ungdom har sin egen musikk som deres foreldre ikke liker, synes jeg er positivt. Men for platebransjen er problemet at det ikke selges nok av denne musikken.

Et av bransjens problemer er at det som var vår ungdomsmusikk også er populær blant dagens unge. De hører på Jimi Hendrix, The Doors, Bob Dylan og The Beatles, for å nevne noen. Da en av min datters venner sist sommer kom hjem fra Roskildefestivalen, spurte jeg ham hva han likte best. Til min overraskelse svarte han at det morsomste var å se Black Sabbath. Mange av dagens unge behøver ikke kjøpe den musikken og de behøver heller ikke laste den ned fra nettet. Man kan gå i sine foreldres platesamling og finne mange skatter.

Platebransjen har inntil relativt nylig kunnet kompensere for manglende kreativitet ved å resirkulere sin katalog. Da man gikk fra vinyl til CD var det mange som kjøpte sin favorittmusikk på nytt. Jeg er neppe den eneste som også har kjøpt mye av den musikken jeg i yngre år gjerne skulle ha hatt, men som jeg den gang ikke hadde råd til å kjøpe. Det har også vært utgitt utallige "Greatest hits", "40 beste", "Golden hits", og hva de nå heter alle de samlingene som har vært gitt ut. For å lokke de virkelige fan til å kjøpe disse samlingene også, har man gjerne inkludert et spor eller to som tidligere ikke har vært utgitt. Men man når en grense, og den grensen har man nå nådd.

Innen klassisk musikk ?? som kommersielt sett ikke har så stor betydning ?? kunne man lenge surfe på tidligmusikkbølgen. Men nå finnes det knapt noen komponist av noen interesse hvis verker ikke foreligger i en eller annen innspilling, og det meste finnes også innspilt på originalinstrumenter. Det er kun de spesielt interesserte som er interessert i å ha en rekke forskjellige innspillinger av det samme verket.

Som mer musikkinteressert enn gjennomsnittet har jeg nok flere plater enn folk flest. Men for mange gjelder stort sett det samme: Det er noen artister man ønsker å ha mer eller mindre komplett, mens man for andre kan klare seg med en "Best of ..." samling. Etter hvert har man det meste av det som utgjør "the soundtrack of my life", og da klarer ikke plateselskapene å melke katalogen lenger.

Effekten av dette fundamentale problemet forsterkes av platebransjens temmelig bakstreverske holdning til nettdistribusjon. På mange måter oppsummeres både plate- og filmbransjens forhold til nye distribusjonskanaler i den ofte siterte uttalelsen som direktøren for Motion Picture Association of America, Jack Valenti kom med da han i 1982 forklarte seg i saken som Universal Studios anla mot Sony i et forsøk på å stoppe salget av videoopptagere:

"I say to you that the VCR is to the American film producer and the American public as the Boston strangler is to the woman home alone."

Senere dukket det opp folk som så muligheter i det nye, og videomarkedet er i dag et viktig og lønnsomt marked for filmprodusentene. Men direktøren for deres interessorganisasjon ?? en stilling Jack Valenti hadde fram til 2004 ?? møtte det nye med frykt og så ingen muligheter.

CD er en dyr og lite hensiktsmessig metode for distribusjon av musikk. En CD er ikke annet enn et lagringsmedium for en digital fil. Noen av oss er nostalgiske og vil gjerne ha cover med linernotes. Men først og fremst er vi interessert i musikkfilen ?? og kanskje er vi egentlig bare interessert i noen få av de filene som finnes på en CD. Butikker må ha store mengder plastikkskiver på lager i tilfelle noen med sær musikksmak skulle finne på å spørre etter akkurat den bestemte platen. Butikken må betale for platen når de får den inn til lager. Platen skal produseres og transporteres, og forhandleren skal ha sin avanse. Distributørene får gjennomgående langt mer pr solge plate enn hva opphavsmenn og artister får.

Ved siden av programvare er musikk den varen som egner seg best for distribusjon via nettet. Film vil komme, men foreløpig har de fleste ikke tilstrekkelig båndbredde til at nedlasting av film er særlig interessant.

Lenge før Internett ble kommersielt tilgjengelig kunne man anskaffe programvare fra diverse filtjenere satt opp som såkalte BBS'er (Bulletin Board Services). Man måtte da koble seg opp mot den enkelte BBS via oppringt samband. Men det gikk på et vis. En kreativ bransje utviklet forretningsmodeller som gjorde at man kunne distribuere programvare på denne måten og likevel få betaling ?? hvis man ønsket å kreve betaling. Det utviklet seg også en form for undergrunnsdistribusjon, slik at de som ønsket å tilby programmer kunne laste dem opp på en tjenermaskin. Etter ganske kort tid var det gjerne spredt i nettverket slik at det var tilgjengelig for mange. Ganske mange av de programmene jeg bruker har jeg anskaffet på denne måten.

Det er sikkert et betydelig "svinn" i form av piratkopier av programmer som distribueres via nettet. Men bransjen har åpenbart kommet til at kanalen likevel er lønnsom. Platebransjen reagerte angstbitersk og har forsøkt å stoppe utviklingen. Det er også platebransjen som står i spissen for forsøkene på å ødelegge Internett ved å fremsette den ganske meningsløse påstand at det å lenke til et verk i seg selv er en tilgjengeliggjøring av det verk som det lenkes til. Om de skulle lykkes med noe slikt, så må det virkelig være et eksempel på å "helle barnet ut med badevannet". Men heldigvis er det lite som tyder på at de vil lykkes. Det er symptomatisk at det måtte en IT-gründer, Apples Steve Jobs, for å få fart på lovlig nettdistribusjon av musikk ?? og har blitt en kjempesuksess. Platebransjen klarte det ikke selv. Det meldes om sterk økning av lovlig nedlasting av musikk.

En konsekvens av at platebransjen brukte sin energi på å stritte i mot i stedet for å utvikle løsninger, er at de lot piratene ta hele "markedet" for nettdistribuert musikk. Det er ingen gitt å vite hva som ville ha vært situasjonen i dag dersom platebransjen hadde valgt å se fremover i stedet for bakover. Men jeg tror at mange ville ha valgt å holde seg til tjenester hvor man kunne være sikker på at musikken alltid var tilgjengelig til en rimelig pris, fremfor å søke etter pirattejenester som stadig ble jaget fra sted til sted på nettet. Det er en myte at folk ikke vil betale for musikk på nettet. De samme ungdommene som gjerne sier at de ikke kan tenke seg å betale 8 kr for et musikkspor betaler gladelig det dobbelte for å få en degenerert versjon av den samme låta som ringetone til sin mobiltelefon. Men når man først har latt gratis pirattjenester ta over hele markedet, er det vanskelig å få folk til å akseptere at de nå må begynne å betale for noe de har vent seg til at er gratis. Jeg tror ikke vi hadde sett en kraftig utvikling av "fildelingsnettverk" om musikken allerede hadde vært tilgjengelig på nettet til en rimelig pris. Men når disse nettverkene først er etablert, er de vanskelig å bli kvitt.

Platebransjen måtte ha regnet med et betydelig "svinn" om de hadde tatt i bruk nettet uten å ha vanntette sikkerhetsløsninger. Den som har lastet ned musikken ville lett ha kunnet sende den videre som vedlegg til en e-post, distribuere "hjemmebrente" CDer, osv. Men det kan man også gjøre om man har musikken på en CD. Det skjer nok i et visst omfang, men neppe så mye at det er noe stort problem. Man må innse at man aldri vil få en 100% sikker løsning ?? i alle fall ikke uten at prisen både økonomisk og i form av et klamt overvåkningssamfunn blir uakseptabelt høy. Men det kunne hende at en slik distribusjon likevel ville ha vært svært lønnsom ?? kanskje ville den ha vært meget lønnsom om man fikk betalt for halvparten av hvert musikkutt som faktisk ble distribuert i en eller annen form. Regnestykket er i utgangspunktet enkelt: Hvis nettdistribusjon genererer flere salg enn det man taper på at musikken blir lettere å kopiere, så er det lønnsomt selv om "svinnet" er betydelig.

Bransjens regnestykker er av flere grunner ikke til å stole på. En grunn er at de har en egeninteresse i å blåse opp tallene for å få amunisjon til sin lobbyvirksomhet. Men viktigere er det at de baserer seg på at enhver ulovlig kopi er et tapt salg. Dermed kan de anslå antallet kopierte filer, multiplisere med salgsprisen og komme ut med et tapsanslag. Men man ville ikke ha anskaffet så mange programmer, så mange filmer eller så mye musikk om man hadde måttet betale. Når tenåringer har fylt sine harddisker med musikk, film og programvare for noen hundretusen kroner, så kan man ikke regne med at man i stedet kunne ha solgt dette til den samme målgruppen for denne prisen. Jeg har ingen tall å bygge på. Men om man gjetter at de kanskje kunne ha kjøpt musikk, film og programvare for 5.000 kr dersom de hadde måttet betale for alt de skaffer seg, så er ikke tapet mer enn 5.000 selv om de hadde måtte betale 100.000 for å få alt de nå har lastet ned.

Fra dette kunne man ha utviklet stadig bedre sikkerhetsløsninger i takt med at markedet utviklet seg. I stedet har man villet vente til man har fått på plass en i alle fall 95% sikker løsning, og har i mellomtiden latt piratene få nær 100% markedsandel.

Virkeligheten har ingen "rewind" knapp som lar oss spole tiden tilbake og sette i gang et alternativt hendelsesforløp. Platebransjens tap som følge av sin egen klønete håndtering er "sunk costs" og tapte muligheter kommer ikke tilbake. De har en lang vei å gå, og mange informasjonskonsulenter og reklamebyråer kan tjene godt på å arbeide med å få aksept i markedet for at priatkopierng er tyveri og at man må betale for det som man lett kan skaffe seg gratis. Det er sikkert også rom for mange advokater som skal bistå i kampen mot piratene, og som skal bistå piratene i deres forsvar mot platebransjen. Men som i all annen forretningsvirksomhet, så må bedriftene selv ta tapet ?? særlig når det i stor grad er selvforskylt. Man kan ikke kreve at myndighetene skal vedta lover som skal redde dem fra deres egne feil.

Jeg tror at platebransjen også har en annen agenda, selv om de aldri vil innrømme dette. I dag koster det lite å innrede et studio som i alle fall teknisk er langt mer avansert enn det The Beatles brukte da de spilte inn Stg. Peppers. Det koster lite for talentfulle musikere å spille inn en plate med brukbar kvalitet. Men det er ikke så enkelt å distribuere slike plater. Nettet endrer dette. Om vi igjen ser på distribusjon av programvare, så er det en rekke småprodusenter som har funnet sin nisje. Det kan være enmannsselskaper hvor en person lager programmer på fritiden. Det er sikkert langt flere som har forsøkt, men som har mislykkes. Dette markedet er like brutalt som andre markeder. Men muligheten er der. Det har dukket opp en del sentrale distribusjonsportaler. Man melder inn sitt program, og det blir listet i en passende kategori. Kanskje får det noen anmeldelser, andre brukere tildeler stjerner eller pepper, og noen lykkes. Distribusjonen koster omtrent ingen ting. Andre tilbyr "registreringstjenester", som sørger for at man kan få betalt. Musikkmarkedet er ganske ulikt programvaremarkedet, så tjenestene blir ikke like. Men det distribueres mye musikk på nettet som aldri ville ha fått en sjanse hos et plateselskap. At plateselskapene ikke er interessert behøver slett ikke bety at musikken er dårlig, bare at den ikke er kommersiell nok for kommersielle plateselskaper.

Plateselskapene kontrollerer distribusjonen av CDer. De kontrollerer ikke nettet. Nettet er derfor en farlig utfordrer for platebransjen, og de er redde for å miste kontrollene. De er symptomatisk at platebransjen sterkt misliker alternative hitlister som reflekterer salg som går utenom deres egne kanaler, og motarbeider uavhengige lister. De vil gjerne ha den listen som de selv kan manipulere. For de som stadig leter etter en ny Britney Spears som man kan bruke for å melke fjortis-markedet er nettet en trussel. For de som er interessert i musikk åpner det uante muligheter når man kan frigjøre seg fra de kommersielle selskapene.

Hvis våre politikere er opptatt av kultur, og ikke bare av kjendiseri og kommers, så bør de se det som sin oppgave å gi gode vekstforhold for den musikalske underskogen. Da bør man være glade for at de store plateselskapenes makt svekkes, og man må ikke gi etter for lobbyistenes forsøk på å sikre sin egen makt gjennom å stramme inn lovgivningen.


Opphavsrett


More >>
Forfatter: Ole Andreas Rognstad
Boken gir en fremstilling av opphavsretten i vid forstand, det vil si vernet for åndsverk og nærstående prestasjoner. I tillegg behandles tilgrensende områder som vederlagsordninger og vernet for private håndteringssystemer.

Det redegjøres for opphavsrettens historikk og begrunnelse, og hovedtrekkene i åndsverklovens regler fremstilles i lys av den internasjonale utviklingen på opphavsrettsområdet. Boken er beregnet på jusstudenter, jurister og andre som i sitt virke berøres av opphavsrettslige problemstillinger. Med litteraturliste og stikkordregister.

Bestill fra:
Bokkilden
Level: , 459 pages RefNr: 9788215007298
Format: Method Medium: Book (hardcover)
Series: Publisher: Universitetsforlaget