Bing Hodneland logo

Fra 1. august 2012 vil jeg være advokat på heltid som partner i Bing Hodneland.



Nye bøker


Mer >>
Flere nye bøker

Gå til "bokhandelen"

Geocaching i Norge
Amazon US
In Association with Amazon.co.uk


Previous page:

Motregning i personlig innskuddskonto

Next page:
Previous page: Av spill og veddemål oppstår ingen forpliktelse Next page: Annet

Motregning i personlig innskuddskonto - refleksjoner etter Bobygg-saken i Rt 1992 s. 1474

Artikkelen har tidligere vært trykket i Lov og Rett 3/4-1994, s. 224-232.

Bankenes rett til å motregne i personlig innskuddskonto er omstridt. Bankklagenemnda har i alle saker om dette spørsmålet delt seg 3-2. Flertallet har med stor konsekvens avvist at bankene har rett til å motregne, mens bankene nesten like konsekvent har gitt melding om at de ikke vil følge Bankklagenemndas uttalelser. I artikkelen drøftes hvilken betydning dommen i Rt 1992 s. 1474 kan ha for dette spørsmålet. Dommen drøftes i forhold til hensynet til åpne betalingskanaler og hensynet til bankkontoen som substitutt for kontantkasse, og i forhold til Bankklagenemndas praksis. Forfatteren konklude- rer med at Bankklagenemndas praksis ikke er i samsvar med den rettsoppfat- ning Høyesterett la til grunn i dommen, og at det ikke er grunnlag for en fullstendig avvisning av bankers motregningsrett mot personlig innskudds- konto.

Olav Torvund er født i 1955, cand. jur. i 1983 og dr. juris 1993. Han er førsteamanuensis ved Institutt for rettsinformatikk, Universitetet i Oslo. (Fra 1994 professor i formuerett, men det er etter at denne artikkelen ble skrevet.)


Innhold

1 Innledning
2 Hensynet til åpne betalingskanaler
3 Innskudd som substitutt for kontantkasse
4 Særlig om motregning i personkonti
5 Konklusjoner


1 Innledning

Bankenes rett til å motregne i innskuddsmidler har vært uavklart og omstridt. Det har vært enighet om at bankene står i en særstilling, og at de derfor ikke alltid vil kunne motregne selv om de alminnelige vilkår er oppfylt. Men det er ikke enighet om hvor langt denne begrensningen rekker.

I dommen gjengitt i Rt. 1992 s. 1474 ga Høyesterett under dissens 3-2 en bank medhold i at den kunne motregne mot en næringsdrivendes innestående på en høyrentekonto. Når det gjelder dommens hovedinnhold, viser jeg til Falkangers drøftelse. Førstvoterende sier uttrykkelig at motregning i innestående på personkonti reiser spesielle spørsmål som han ikke vil gå inn på. Dommen kan derfor ikke uten videre tas til inntekt for at bankene også kan motregne i personkonti, men gir ingen veiledning ut over dette for så vidt gjelder motregning i slike konti. Det er derfor grunn til å vurdere i hvilken grad de forhold som retten har lagt vekt på, også bør tillegges vekt i forhold til person- konti, og om det er andre forhold som man i tillegg bør legge vekt på i forhold til slike konti. Jeg vil videre vurdere Bankklagenemndas praksis i forhold til denne dommen.

Det har vært uenighet om hvorvidt bankene i det hele tatt har motreg- ningsrett utenom de tilfeller som kom inn under den gamle kkl õ 119. I Rt. 1992 s. 1474 legger Høyesteretts flertall til grunn at bankene i utgangspunktet har motregningsrett, og at det er begrensningene i motregnings- retten som må begrunnes. Om dette uttaler førstvoterende på s. 1479:

®På bakgrunn av lovforarbeidene [til deknl 8-1] kan det etter min mening ikke gjelde en nærmest generell regel om at banker ikke kan motregne i næringsdrivendes innskudd på det grunnlag at de brukes som ledd i betalingsformidling. I forarbeidene er begrensningen i motregningsretten vurdert i tilknytning til den tradisjonelle foliokonto. I tråd med dette antar jeg at motregningsretten þ når den ikke er regulert ved avtale þ bare bør være avskåret ved de typiske betalingsformidlingskonti.¯

Rettens mindretall mente at motregningsrett måtte være avskåret selv om det ikke dreide seg om en typisk betalingsformidlings- konto. Mindretallet tok ikke klart stilling til om banken i utgangspunktet har motregningsrett, men det er mest nærliggende å tolke mindretallet slik at det mente at bankene som hovedregel ikke har motregningsrett.

Dommen i Rt. 1992 s. 1474 avklarer utgangspunktet for vurderingen, men man har ikke med det gitt svaret på hvilke begrensninger som bør gjelde.

Det er særlig tre grunner som har vært anført til støtte for at bankene ikke skulle kunne motregne i innskudd, selv om de alminnelige motregningsvilkår er oppfylt. Innskuddet kan for det første være øremerket for bestemte formål som banken må respektere. I Rt. 1992 s. 1474 (1476) anførte konkursboet at innskuddet var øremerket til dekning av gjeld som hvilte på en nærmere angitt eiendom. Førstvoterende, med tilslutning fra flertallet, uttaler på s. 1477 at han ikke finner å kunne legge til grunn ®at det i forhold til banken var klargjort at kontoen bare skulle brukes til betaling av pantelånsrenter¯. Han unnlater å ta stilling til hva slags betydning en slikt forutsetning overfor banken eventuelt ville ha hatt, og konkluderer med at debitors egne forutsetninger ikke kan være avgjørende.

Rettens mindretall anså det også for uklart om banken kjente motivet for opprettelsen av den aktuelle konto, men mente at dette ikke kunne være avgjørende. Annenvoterende mente at kontoen måtte anses som en driftskonto, og uttaler på s. 1480 at banken ®må ha vært innforstått med at de beløp som kom inn, også skulle brukes¯.

Når det gjelder annen praksis om klausulering av innskudd, vises til Falkanger, s. 408-411.

De to øvrige hovedargumentene mot motregningsrett, er hensynet til åpne betalingskanaler og at innskuddet kan tjene som et substitutt for kontantkasse. Disse grunnlagene drøftes i henholdsvis avsnitt 2 og 3 nedenfor.

Tilbake til innholdsfortegnelse

2 Hensynet til åpne betalingskanaler

Som det fremgår av sitatet fra dommen s. 1479, gjengitt i innledningen, mente Høyesteretts flertall at motregningsretten bare bør være avskåret ved de typiske betalingsformidlingskonti. Mindretal- let mente at motregning måtte være avskåret selv om det ikke gjaldt en slik konto.

Rettens flertall gir ikke noe klart svar på hva som skal regnes som en typisk betalingsformidlingskonto. Men et utgangspunkt kan man finne i førstvoterendes uttalelse på s. 1478:

®På bakgrunn av den rettsoppfatning som kommer til uttrykk også i forarbeidene til dekningsloven, må en næringsdrivende ha en viss beskyttelse mot at en bank kan motregne i en konto som skal brukes ved betaling av bedriftens forpliktelser eller for uttak av kontanter. Typisk vil en foliokonto ha denne funksjon, og det er foliokonti som er nevnt i forarbeidene. I dag brukes imidlertid også rentebærende konti til betalingsformidling. Det oppstår derfor avgrensningsspørs- mål. Jeg viser til Siri Arntzens artikkel i TfR 1992 s. 206 flg.¯ Side 217-225 ville vært en mer relevant sidehenvisning, OT anm.

I dag vil kunden som hovedregel kunne bruke en hvilken som helst konto til betalingsformidling, uansett hva kontoen kalles og hvilken rente som løper på kontoen. Siri Arntzen fremholder at det ikke kan være avgjørende hvordan det er mulig å bruke en konto, men at man må se på hvordan vedkommende konto faktisk blir brukt. Hun konkluderer med at man bør være beskyttet mot motregning i en konto som hovedsaklig brukes til formidling over bank, uten at hun gir noen klare anvisninger på hvordan dette kriteriet skal anvendes i praksis.

Av lagmannsrettens dom i Bobygg-saken, som ikke er gjengitt i Retstidende, fremgår det at den aktuelle konto var av en type som banken særlig tilbød gode kunder med overskuddslikviditet. Den var forrentet med 10þ13%, mens en kassekreditt/foliokonto ville ha vært forrentet med 5þ6%. Kontoen ble benyttet relativt sjelden, i gjennomsnitt ca en gang pr måned. På motregningstidspunktet var i overkant av 2,2 mill kr innestående på kontoen.

Førstvoterende anså spørsmålet om hvorvidt motr- egningsretten skulle være avskåret som tvilsomt, men konkluderte med at motregning ikke var avskåret. Om denne vurderingen sier førstvoterende (s. 1479):

®At banken måtte være klar over at innestående på kontoen skulle brukes i [debitors] virksomhet, er etter mitt syn ikke avgjørende. Jeg legger vekt på at det er tale om en konto på særvilkår, at renten var relativt høy, og at det gjaldt en forutsetning om en innskuddsmasse av en viss størrelse. Videre legger jeg vekt på at uttak av kontoen forekom relativt sjelden, og at [debitor] hadde en kassekredittkonto i banken for betjening av hovedtyngden av inn- og utbetalinger.¯

Mindretallet mente at det var en driftskonto, som var opprettet med sikte på å dekke en begrenset del av driftsutgiftene. En slik faktisk begrensning i bruken kunne etter mindretallets mening ikke tillegges vekt. Mindretallet formulerte dermed et annet utgangspunkt for den konkrete vurderingen av den aktuelle konto.

Mindretallet var uenig på samtlige punkter som flertallet la vekt på i sin vurdering. Annenvoterende uttaler for det første at banken måtte ha vært innforstått med at de beløp som kom inn, også skulle brukes. Man mener at rentevilkår vanligvis blir avgjort ved konkrete forhandlinger, og at renten ikke var knyttet til en forutsetning som begrenset kontoens likviditet. Videre mente man at forutsetningen om en viss innskuddsmasse var en forutsetning som gjaldt rentens størrelse, og ikke bruken av kontoen. Endelig ville mindretallet ikke legge vekt på at kontoen ble lite brukt, og fremholdt at dette er et avgrensningskriterium som kan skape store problemer i praksis.

På dette punktet kan man konkludere med at følgende er relevante momenter ved vurderingen av om bankene skal kunne motregne: Innskuddsvilkår, faktisk bruk av kontoen og om man i hovedsak bruker andre konti til inn- og utbetalinger. Når et flertall på tre dommere under tvil kommer til at motregning bør tillates, og et mindretall på to dommere klart avviser motregning, må man også kunne konkludere med at den aktuelle konto ligger nær grensen for når motregning ikke lenger bør tillates.

Tilbake til innholdsfortegnelse

3 Innskudd som substitutt for kontantkasse

Konkursboet anførte bl.a. at innskuddet tjente som et substitutt for debitors kontantkasse, og at dette måtte tilsi at motregning skulle nektes. Dette argumentet har det også vært lagt betydelig vekt på i Bankklagenemndas praksis og i juridisk teori. Banken mente på sin side at den aktuelle konto ikke kunne ses på som et substitutt for kontantkasse, og den pekte i denne forbindelse på at debitor hadde en kassekredittkonto som hovedtyngden av innskudd og utbetalinger gikk over.

Høyesterett tar ikke direkte stilling til argumentet om kontoen som substitutt for kontantkasse. Men realiteten er den samme når førstvoterende, etter en gjennomgang av bl.a. forarbeidene til deknings- loven, uttaler på s. 1478 at

®... en næringsdrivende [må] ha en viss beskyttelse mot at en bank kan motregne mot i en konto som skal brukes ved betaling av bedriftens forpliktelser eller for uttak av kontanter.¯ [uthevet her]. Førstvoterende ser her kontoen som betalingskanal og som kontantkasse i sammenheng. I praksis vil nok også en typisk folio- eller brukskonto benyttes både som betalingskanal og som kontantkasse. De relevante momenter vil stort sett være de samme i begge sammenhenger. Dommen gir grunnlag for å trekke den slutning at motregning vil være utelukket mot en konto som fungerer som kontantkasse, selv om den ikke brukes som betalingskanal.

Siri Arntzen drøfter spørsmålet om innskuddskonto som substitutt for kontantkasse. Hun konkluderer med at svaret på spørsmålet er usikkert, men at de beste grunner taler for at enhver konto må anses for å tjene som substitutt for kontant- kassen hvor disposisjonsfriheten ikke er begrenset på annen måte enn at man må betale gebyr hvis det foretas mer enn et visst antall uttak. Etter min mening henger ikke hennes argumentasjon på dette punktet godt sammen med det hun skriver om kontoen som betalingskanal, se ovenfor i avsnitt 2. Høyesteretts dom gir støtte for at kontoen som betalingskanal og som substitutt for kontantkasse må ses i sammen- heng, og at man langt på vei må vurdere etter de samme kriterier i begge sammenhenger. Man kan ikke, slik Siri Arntzen gjør, legge avgjørende vekt på faktisk bruk i den ene sammenhengen, og på mulig bruk i den andre. Høyesteretts flertall la avgjørende vekt på hvordan den aktuelle konto faktisk ble benyttet.

Tilbake til innholdsfortegnelse

4 Særlig om motregning i personkonti

Bankklagenemnda hadde i midten av fabruar 1994 uttalt seg om bankenes motregningsrett i 16 saker, og har avvist 3 saker. Nemnda har lagt seg på en meget restriktiv linje i forhold til bankene. En bank ble i �??n sak, BKN-90065 ansett å ha motregningsrett ved tilbakesøking etter feil overføring, dog ikke slik at en SMS-konto kom under saldokravet slik at skatteplikt ville bli utløst. Ellers har Bankklagenemnda ikke i noen uttalelser gitt bankene medhold i at de kan motregne. Av de 16 uttalelse- ne er 13 avgitt under dissens. To uttalelser er avsagt under dissens 4þ1, de øvrige med 3þ2. I 3-2 sakene har forbrukerrepresentantene og bankrepresentantene i nemnda stått på hvert sitt standpunkt, og formannens vurdering har vært avgjørende. Nemndas flertall har inntatt det prinsipielle standpunkt at bankene ikke kan motregne, mens bankenes representanter bare har villet nekte motregningsrett der det har foreligget spesielle omstendigheter i saken som skulle tilsi dette. Bankklagenemndas uttalelser er ikke bindende for partene, jfr. hovedavtalen õ 2-3. I 10 av de 16 sakene hvor nemnda har uttalt at bankene ikke kan motregne, har bankene gitt beskjed om at nemndas uttalelser ikke vil bli fulgt.

De tre første sakene, BKN-89038, 89046 og 90065 ble behandlet mens Carsten Smith var formann. I de to første sakene ble motregning nektet under henvisning til konkrete forhold i den aktuelle sak, mens banken ble ansett for å ha en begrenset motregninsrett i den tredje saken. Den første ble avsagt med dissens 4-1, de to neste var enstemmige, og alle avgjørelsene ble fulgt av innklagede bank. BKN-91030 ble behandlet mens Steinar Tjomsland fungerte som formann. Også her var begrunnelsen konkret, uttalelsen ble avgitt under dissens 4-1, og den ble fulgt av innklagede bank. Alle senere uttalelser er avgitt med Viggo Hagstrøm som formann. I to saker, BKN-91060 og 92077, ble motregning nektet ut fra en konkret vurdering, den første enstemmig, den andre under dissens 4-1, og begge avgjørelsen ble fulgt av innklagede bank. Den første saken hvor Bankklagenemnda prinsipielt avviste at bankene kan motregne, var BKN-91076. Dette var også den første 3-2 saken. Med unntak av BKN-92077, har nemnda i alle senere saker avvist motregningsrett med prinsipiell begrunnelse, alle under dissens 3-2, og ingen har blitt fulgt av bankene.

I Bankklagenemndas uttalelse BKN-92014 gir både flertallet og mindretallet en utførlig begrunnelse for sine standpunkter. Jeg kommer derfor særlig til å knytte drøftelsene til denne uttalelsen.

Bankklagenemndas flertall hevder i BKN-92014 at det ved vurderingen av om banken skal anses for å ha alminnelig motregningsrett, må ses hen til om bankene på annen måte kan sikre sine krav. Nemndas flertall mener at siden bankene kan sikre seg ved å etablere pant i kundens innskudd (avtalt motregning), er behovet for en alminnelig motreg- ningsadgang mindre. Høyesterett drøfter ikke dette spørsmålet, men man kan konstatere at flertallet legger til grunn at banken i utgangspunktet kan motregne uten at det foreligger slik avtale.

Dette argumentet må først og fremst oppfattes som et de lege ferenda argument mot tvungen motregning i sin alminnelighet. Man vil i de aller fleste tilfeller kunne avtale motregningsrett, og det er mange argumenter som kan anføres til støtte for at man ikke bør akseptere tvungen motregning uten hjemmel i lov eller avtale. På dette punkt ser jeg ingen grunn til at banker skal behandles forskjellig fra andre som er i en posisjon hvor de kan motregne. I norsk rett har man godtatt tvungen motregning, og dette er så innarbeidet at en endring på dette punkt vil kreve lovendring.

Bankklagenemndas flertall understreker i BKN-92014 at man har lagt betydelig vekt på kontanthensynet. Dette hensynet ble, som nevnt ovenfor, også påberopt av konkursboet i Rt. 1992 s. 1474, men Høyesterett ga ikke boet medhold. Høyesterett tok ikke uttrykkelig stilling til denne anførselen, men behandlet den sammen med hensynet til åpne betalingskanaler.

I spørsmålet om hva slags konto som skulle anses for substitutt for kontantkasse, la Bankklagenemndas flertall avgjørende vekt på rettstekniske hensyn. Nemnda ville derfor ikke legge vekt på innskuddets størrelse og den bruk innskyteren hadde gjort av kontoen. Men dette var nettopp et av de momenter som Høyesteretts flertall la avgjørende vekt på i Rt. 1992 s. 1474. Spørsmålet blir derfor om man ved innskudd på personkonti skal legge avgjørende vekt på rettstekniske hensyn, og se bort fra de forhold som Høyesterett la avgjørende vekt på i forhold til næringsdrivendes konti.

Bankklagenemnda viser i BKN-92014 til at en ®individualiserende metode¯ ble anvendt av Eidsivating Lagmannsretts påankede dom i Bobygg-saken. Nemnda fremholdt at dette kanskje kunne forsvares i næringsforhold, der variasjonene er store. Forbrukerne er derimot en mer ensartet gruppe, hvilket etter nemndas vurdering skulle tilsi en mer skjematisk behandling.

Bankklagenemndas standpunkt kan ikke være holdbart, i alle fall ikke når det vurderes i sammenheng med Høyesteretts dom. Det er ikke slik forskjell mellom forbrukere og næringsdrivende at det skulle tilsi ulik behandling på dette punkt. I forhold til forbrukere vil det ikke by på store problemer å vurdere kontotype, innestående beløp, rente og faktisk bruk av kontoen. Konklusjonen blir at man også i forhold til personkonti må foreta en individuell vurdering, slik Høyesterett gjorde i Rt. 1992 s. 1474.

Selv om man skulle akseptere at rettstekniske hensyn tilsier en skjematisk behandling av spørsmålet, blir Bankklagenemndas standpunkt etter min mening uholdbart. Nemnda legger til grunn at kontotypen må være avgjørende, og at motregning vil være utelukket i enhver konto hvor kontohaver har et rettskrav på å få utbetalt beløpet øyeblikkelig, eventuelt mot gebyr. Men hvis man skal behandle sakene skjematisk, må ®skjemaet¯ utformes med utgangspunkt i den typiske bruk av en kontotype, og ikke den mulige bruk. Hovedreglene for de enkelte kontotyper må trekkes opp med utgangs- punkt i de skjønnsmomenter som Høyesterett la vekt på i Rt. 1992 s. 1474. BKN-92014 gjaldt motregning i en frigjort SMS-konto, og banken hadde i lang tid før innskuddet ble frigitt varslet om at motregning ville bli foretatt. Da saken ble innklaget for Bankklagenemnda var det ikke foretatt innskudd eller uttak i den aktuelle konto på mer enn fem år. Det er åpenbart at en slik konto ikke benyttes som kon- tantkasse. Jeg vil også anta at en alminnelig høyrentekonto typisk ikke brukes som kontantkasse, men jeg mangler empirisk grunnlag for å trekke sikre slutninger på dette punktet.

Konklusjonen er at Bankklagenemnda ikke burde ha sett bort fra de individu- elle forhold i den enkelte sak. Men jeg vil legge til at Bankklagenemndas konklusjon heller ikke kan være holdbar selv om man av rettstekniske grunner vil ha en skjematisk løsning, da det måtte ha forutsatt et mer balansert skjema basert på typisk bruk av ulike konti.

Spørsmålet er så om det er andre hensyn som tilsier at motregning i personkonti bør begrenses utover det som gjelder i næringsforhold. Det eneste hensynet jeg kan se, er at kontohaver har krav på å beholde nødvendige midler til livsopphold. Det er i realiteten dette som må være formålet med å beskytte personers ®kontantkasse¯. Her er det nærliggende å ta utgangspunkt i deknl õ 2-6, slik at denne angir hva slags innskudd som skal anses for ®kontantkasse¯. Målet med å beskytte kontantkassen må være at man skal sikres midler til nødvendige løpende utgifter, ikke at man lettere skal kunne unndra midler fra sine kreditorer.

Bankklagenemnda har avgitt uttalelser om bankenes motregningsrett i tre saker etter at dommen i Rt 1992 s. 1474 ble avsagt. I de to siste uttalelsene, BKN- 93052 og BKN-94003, var Høyesteretts dom i Bobygg-saken var kjent for nemnda. I BKN-93052 viser Bankklagenemndas flertall bare til egen tidligere praksis, uten å berøre spørsmålet om hvilken betydning Høyesteretts dom kan ha for bankenes motreg- ningsrett utenfor næringsforhold. Mindretallet berører heller ikke Bobygg-dommen. I BKN-94003 uttaler Bankklagenemndas flertall at motregningsretten i forbrukeres bankkonti ikke kan anses avgjort ved dommen, og at det fortsatt må legges betydelig vekt på de reelle hensyn. Flertallet antar at en individuell vurdering vil slå uheldig ut i forbruker- forhold. Dette begrunnes med at slike avgjørelser ofte treffes på et lavt nivå i bankene og at man ikke kan vente at de som behandler dette har skolering i å foreta de kompliserte juridiske overveielser som en individuell vurdering vil forutsette. Videre at banken ikke vil ha noe å tape på en uberettiget motregning, og at en individuell vurdering basert på et uklart skjønnstema vil åpne for en bruk av motregning også der dette også ville ha vært utelukket etter Rt. 1992 s. 1474.

Tilbake til innholdsfortegnelse

5 Konklusjoner

Dommen i Rt. 1992 s. 1474 slår fast at bankene i utgangspunktet har rett til å motregne i bankinnskudd, men at det gjelder visse begrensnin- ger i forhold til motregningsretten i sin alminnelighet.

Hensynet til åpne betalingskanaler og til en konto som substitutt for kontantkasse må ses i sammenheng. Utgangspunktet er at motregning bare nektes i de typiske betalingsformidlingskonti, men Høyesteretts vurdering av de konkrete forhold tilsier at dette ikke må forstås for snevert. Ved den konkrete vurderingen skal man bl.a. legge vekt på kontotype, innestående beløp, rentenivå og faktisk bruk av kontoen.

Den rettsoppfatning som Bankklagenemndas flertall har lagt til grunn for sin praksis, er ikke i samsvar med den rettsoppfatning som Høyesteretts flertall la til grunn i Rt. 1992 s. 1474. Det kan ikke være grunnlag for å opprettholde et så skarpt skille mellom næringsdrivendes og privates innskuddskonti at de utgangspunkter for vurderingen som Høyesteretts flertall la til grunn ikke en gang er verd å nevne i de saker som behandles av Bankklagenemnda. At vektleggingen av de ulike momenter blir forskjellig, og at resultatet derfor kan bli forskjellig i saker hvor alt annet enn kontohavers person er forskjellig, er en annen sak. Men den vurderingen har ikke Bankklagenemnda villet foreta.

Noen bøker om IT-kontrakter


More >>
The Outsourcing Revolution: Why it Makes Sense to do it Right: Why It
The Outsourcing Revolution" features case studies detailing how specific companies planned, implemented, and are managing BPO. Results from surveys of more than 1,500 companies provide real data on what organizations around the world are doing and why, as well as what does and doesn't work.
RefNr: 0793192145
Bestill fra:
Amazon UK
Amazon US
Bokkilden

More >>
Outsourcing: The Legal Contract
Providing an introduction to outsourcing, this title identifies and discusses the main aspects which should be specified in the contract and indicates the factors which facilitate a successful outsourcing relationship.
RefNr: 1841523607
Bestill fra:
Amazon UK
Amazon US
Bokkilden

More >>
The Managers Guide to Understanding Commonly Used Contract Terms: Comm
RefNr: 0852977581
Bestill fra:
Amazon UK
Amazon US
Bokkilden

More >>
Kontrakter for utvikling av programvare
Boka tar for seg utviklingskontrakter for dataprogramvare.
RefNr: 9788202196912
Bestill fra:
Bokkilden

Gå hit for full oversikt over bøker om IT-kontrakter.


Previous page: Previous page: Av spill og veddemål oppstår ingen forpliktelseNext page: Annet Next page:

Next page: Annet Next page: