Bing Hodneland logo

Fra 1. august 2012 vil jeg være advokat på heltid som partner i Bing Hodneland.

For mer om opphavsrett, les min bok Opphavsrett for begynnere.

Bokomslag

Se mer om boken her.

Nye bøker


Mer >>
Flere nye bøker

Gå til "bokhandelen"

Geocaching i Norge
Amazon US
In Association with Amazon.co.uk


Previous page:

Verner opphavsretten for mye?

Next page:
Previous page: Musikk til arbeidet - TONOs vederlagskrav Next page: TONO på ville veier

I løpet av de siste 15 årene har åndsverkloven blitt endret en rekke ganger, og vi står foran en ny endring når Norge skal implementere det foreløpig siste EF-direktivet på dette området. Tendensen i endringene har vært klar: Vi har fått et mer omfattende vern av opphavsmannens rettigheter.

Mye av dette har vært vel begrunnet, ettersom den teknologiske utviklingen har gjort det stadig lettere og billigere å kopiere og formidle et verk. Teknologiens muligheter representerer en trussel mot opphavsmannens interesser, og innstramming i lovgivningen har vært et svar på dette. Men vi har nå kommet til et punkt hvor spørsmålet er om man har gått for langt, og om vernet har blitt for omfattende. Man aner en utvikling i retning av at skapende mennesker stadig oftere må søke om tillatelse, og at alle som har suksess risikerer krav fra noen som mener at deres rettigheter er krenket. TONO vil kreve vederlag fra bedrifter som lar sine ansatte få høre på radio. Og en sak om hvorvidt man har rett til å opplyse om hvor informasjon på nettet finnes gjennom å etablere lenker fra nettsider, skal snart prøves av Høyesterett.

Opphavsretten gir opphavsmannen rådigheten over resultatene av sin skapende innsats. Ingen skal uten opphavsmannens samtykke kunne kopiere andres verk, eller vise eller fremføre det offentlig. Jeg har ingen sympati med de som mener at de skal ha rett til å kopiere andres verk uten å betale vederlag. Og når medie- og teknologiutviklingen gir nye utnyttelsesmuligheter som ingen har tenkt på tidligere, så er det ingen grunn til at ikke opphavsmannen er den som skal nyte godt av dette.

Opphavsmannen skal ha rådighet over og kunne høste fruktene av det han selv har skapt, og opphavsretten skal gi insitamenter til skapende innsats. Men dette må ikke gå så langt at det blir et hinder for andres kreativitet og at opphavsretten bli et middel til sensur. Og man må ikke gå så langt at hele systemet kommer i miskreditt.

Opphavsrettsorganisasjonene opptrer som fagforeninger flest. De har gått i bresjen for en utvikling hvor stadig mer forsøkes trukket inn i den vernede sfære og dermed sikre sine medlemmer vederlag. Og som så mange fagforeninger er mest opptatt av sine medlemmers kortsiktige interesser: Vern for det dagens medlemmer har skapt er viktigere enn friheten til å kunne skape i morgen. Man går gjerne svært langt i å tolke spinkle rettsgrunnlag i sine medlemmers favør, og baserer sin praksis på dette. Allmennheten er ikke like godt organisert, og blir den tapende parten.

Det er vår felles interesse i at alle skal kunne ta del i og bygge videre på den kulturelle og kunnskapsmessige utviklingen. Denne interessen er like viktig som opphavsmannens interesse i vern, og er en forutsetning for skapende innsats. Intet er skapt i et vakuum. Dagens forfattere, komponister, arkitekter, billedkunstnere og forskere bygger videre på det som andre har gjort før dem. Og morgendagens kunstnere må kunne ta utgangspunkt i det som skapes i dag. I opphavsretten forsøker man å balansere disse interessene. Spørsmålet er om ikke dette nå har tippet for mye i rettighetshavers favør.

Opphavsretten verner form, ikke innhold. Det er måten man forteller en historie på, og ikke historien i seg selv som er vernet. Historien om Romeo og Julie har blitt skrevet på nytt mange ganger, og vi vil også i fremtiden se mange historier om den umulige kjærligheten. Men når historien fortelles på en ny, original og ikke minst god måte, blir vi fascinert igjen og igjen.

Ideer er ikke vernet. Dersom jeg skulle forsøke meg på Jostein Gaarders suksessformel fra Sofies Verden, og skrive en roman om mitt eget fag med det samme grunnleggende litterære grepet, så kan ingen nekte meg å gjøre det.

Kunnskap er fri. Det er mye drama begravd i historien. En faghistoriker kan møysommelig kartlegge hva som skjedde og hvorfor, og kanskje formidle dette i en ikke alt for spennende akademisk form. Så tar en skjønnlitterær forfatter tak i materialet og skaper et drama som blir god og spennende litteratur. Selv om det ikke skulle være noen tvil om at forfatteren har hentet all sin kunnskap om den historiske hendelsen fra denne ene historikerens arbeid, så har ikke vår historiker noen opphavsrett til denne kunnskapen.

I åndsverkloven § 4 første ledd heter det:

Opphavsmannen kan ikke sette seg imot at andre benytter hans åndsverk på en slik måte at nye og selvstendige verk oppstår. Opphavsretten til det nye og selvstendige verk er ikke avhengig av opphavsretten til det verk som er benyttet.

Dette må avgrenses mot bearbeiding av et verk, og den grensen er ikke enkel. Hvis noen arrangerer en poplåt for brass band, så er en bearbeiding. Men om man lager et nytt musikkstykke over de samme akkordene vil det være et nytt og selvstendig verk. Man må også kunne låne et og annet tema og bruke det i en ny sammenheng, og verket vil fortsatt være selvstendig. At enkelte elementer fra andre verk vil være gjenkjennelige, fratar ikke det nye verket dets selvstendighet.

Direkte gjenbruk av elementer fra andres verk, eventuelt andres fremføring av verk, er vanskeligere. "Rip, mix and burn" er et uttrykk som ofte brukes når nye verk skapes med deler av det som allerede eksisterer. Dette kommer særlig på spissen ved sampling og ved collage. Også dette bør i stor grad være tillatt. Den som har utgitt et verk har gitt fra seg noe av kontrollen, og må finne seg i at elementer fra et verk blir brukt til å skape et nytt verk - også at elementer blir brukt på måter man selv ikke setter pris på. I tillegg til at resultatet skal være et nytt og selvstendig verk, kan tre prinsipper fra gjeldede regulering gi veiledning om hva som er tillatt.

  • Det må ikke være krenkende for det verk som benyttes eller dets opphavsmann,
  • Opphavsmannen skal navngis "som god skikk tilsier",
  • Bruken skal ikke skade normal utnyttelse av verket.

Internettjenesten World Wide Web er basert på at man skal kunne lage lenker mellom dokumenter, slik at det er lett å navigere på nettet. Men rettighetshavere vil sensurere dette ved å hevde at det ikke er tillatt å lenke til materiale på internett uten opphavsmannens samtykke. Man hevder at det å publisere en lenke til en nettadresse i seg selv er en fremføring av det som finnes på vedkommende nettsted. Det skal altså være en fremføring eller en annen form tilgjengeliggjøring av Dagsavisens artikkel om TONOs krav om vederlag for radiolytting hvis jeg forteller at den finnes på http://www.dagsavisen.no/innenriks/article936120.ece. Ytringsfriheten gjelder også på internett, og Dagsavisen kan ikke nekte publisering av denne opplysningen. Hvordan man kan mene at det skal utgjøre en så stor forskjell at man legger til kodene og slik at nettleseren tolker dataene som en lenke slik at man slipper å skrive adressen manuelt, er for meg ganske uforståelig. Men det er på dette grunnlag noen vil nekte lenking.

Radiostasjoner, kjøpesentre, diskoteker, kafeer osv betaler, som rimelig er, vederlag for sin bruk av innspilt musikk. Det er ingen tvil om at denne fremføringen er offentlig. Men man nøyer seg ikke med det. Hvis en bedrift lar ansatte lytte på radio på sitt kontor eller i en bil som arbeidsgiver har stilt til disposisjon, så vil TONO ha vederlag. Den artikkelen det vises til ovenfor, sier mer om dette. Om en lastebilsjåfør hører musikk på radio, så er det en fremføring for allmennheten, om man skal tro TONO. Rettslig sett er dette i beste fall tvilsomt.

Selvsagt skal opphavsmenn ha vern for sine verk. Men det er nå på tide at man setter foten ned og sier at nok er nok. Opphavsrettens vern må ikke bli så stramt at det hindrer kunstnerisk eksperimentering, kulturelt mangfold og ytringsfrihet.


Opphavsrett


More >>
Forfatter: Ole Andreas Rognstad
Boken gir en fremstilling av opphavsretten i vid forstand, det vil si vernet for åndsverk og nærstående prestasjoner. I tillegg behandles tilgrensende områder som vederlagsordninger og vernet for private håndteringssystemer.

Det redegjøres for opphavsrettens historikk og begrunnelse, og hovedtrekkene i åndsverklovens regler fremstilles i lys av den internasjonale utviklingen på opphavsrettsområdet. Boken er beregnet på jusstudenter, jurister og andre som i sitt virke berøres av opphavsrettslige problemstillinger. Med litteraturliste og stikkordregister.

Bestill fra:
Bokkilden
Level: , 459 pages RefNr: 9788215007298
Format: Method Medium: Book (hardcover)
Series: Publisher: Universitetsforlaget

Next page: TONO på ville veier Next page:

Previous page: Previous page: Musikk til arbeidet - TONOs vederlagskrav