Bing Hodneland logo

Fra 1. august 2012 vil jeg være advokat på heltid som partner i Bing Hodneland.

For mer om opphavsrett, les min bok Opphavsrett for begynnere.

Bokomslag

Se mer om boken her.

Nye b√łker


Mer >>
Flere nye b√łker

Gå til "bokhandelen"

Geocaching i Norge
Amazon US
In Association with Amazon.co.uk


Previous page:

√?ndsverkloven ¬ß 54 f√łrste ledd, bokstav e:<BR>Et monument over en dyktig lobbyist og en naiv politiker

Next page:
Previous page: Opphavsrett til dataprogrammer utviklet i vertikalt samarbeid Next page: Platebransjens problem

√?ndsverkloven ¬ß 54 f√łrste ledd, bokstav e:
Et monument over en dyktig lobbyist og en naiv politiker

Hvis man skal k√•re den dummeste besemmelsen i √•ndsverkloven vil √•vl ¬ß 54 f√łrste ledd, bokstav e v√¶re en sikker finalekandidtat -- kanskje er det "vinneren". Denne bestemmelsen lyder:

[Med b√łter eller fengsel inntil tre m√•neder straffes den som forsettlig eller uaktsomt bryter denne lov ved:]

e) √• innf√łre eksemplar av opptak som nevnt i ¬ß 45 i den hensikt √• gj√łre dem tilgjengelig for allmennheten i ervervs√łyemed, n√•r tilvirkeren ikke har samtykket til innf√łrselen og eksemplar av samme opptak med samtykke av tilvirkeren frembys her i riket. Departementet kan i forskrifter gj√łre unntak fra denne bestemmelsen for innf√łrsel av eksemplar fra n√¶rmere bestemte land.

Denne bestemmelsen kom inn i loven som et resultat av dyktig lobbyvirksomhet og naive politikere. Sjefslobbyisten var ogs√• den gang den nylig avg√•tte IFPI-direkt√łren S√¶mund Fiskvik -- den gamle AKP(ml)eren som solge sjelen sin til den internasjonale underholdningskapitalen. Fra sitt parti hadde han med seg dets stalinistiske metoder for maktspill og manipulasjon, og han har gjort en kjempeinnsats for sine oppdragsgivere i de inernasjonale plateselskapene. Hvor verdifull han har v√¶rt for norsk musikkliv er det nok langt mer delte meninger om.

Forslaget ble fremmet for Stortinget av Arbeiderpartiets representant Trond Jensrud i 1993. Den ble fremmet som et s√•kalt dok. 8 forslag, se Dok.nr.8:30 (1992-1993). Dette vil si at lovforslaget ble fremmet som et privat lovforslag fra vedkommende stortingsrepresentant. Vanligvis blir slike forslag vedtatt oversendt regjeringen, som eventuelt kommer tilbake med et forslag. S√• skjedde ikke i denne saken. Trond Jensruds forslag ble vedtatt i den form det ble foresl√•tt, hvilket ogs√• inneb√¶rer at det ikke er utredet p√• annen m√•te enn gjennom det som fremkommer i forslaget. Det er fristende √• si at Trond Jensrud, som var Stortingets yngste da han ble valgt inn i 1989, her ble forf√łrt at de store plateselskapenes dyktige lobbyister. Men siden det ble flertall for forslaget var han ikke alene. Det var den gang s√¶rlig Arbeiderpartiet var opptatt av √• demonstrere at de ogs√• var opptatt av rock og andre folkelige musikkformer, og de var et lett bytte musikkapitalen.

Bestemmelsen forbyr parallellimport av opptak i form av plater og video. Bakgrunnen for bestemmelsen var at man mente at ved å beskytte de ordinære distribusjonskanalene, ville man også sikre at man fikk inntekter som kunne komme norsk kulturliv til gode. Man tenkte på musikk, men video ble også tatt med. De konflikter som har vært om dette, har stort sett vært knyttet til import av video. I forslagsdokumentet oppsummeres begrunnelsen slik:

"Det foreg√•r en omfattende parallellimport innenfor norsk musikkbransje og delvis mht. videogrammer. Beregninger viser at 42 % av CD-omsetningen er parallellimport og annet ¬ę gr√•tt repertoar ¬Ľ, mens andelen innenfor plater, kassetter og videogrammer er noe mindre. Omfanget av parallellimporten har vokst de senere √•r.

Parallellimporten har store negative virkninger for norsk kunst og kulturliv og motvirker bl.a. bekjempelsen av piratutgivelser.

Dette lovforslaget tar sikte p√• √• forby og gj√łre det straffbart √• foreta parallellimport, men ikke s√•kalt spesialimport. Det betyr at forbudet bare f√•r anvendelse dersom opptaket allerede er tilgjengelig for norske forbrukere.

Begrunnelsen for hvorfor Trond Jensrud mente at man m√•tte ha en slik bestemmelse, er som f√łlger:

Platebransjen i Norge best√•r av 5-10 datterselskaper av internasjonale selskaper, samt ca 40 norske selskaper. De internasjonale selskapenes datterselskaper i Norge har omtrent halvparten av de norske plateutgivelsene samt alle de utenlandske utgivelsene. De utenlandskeide selskapenes virksomhet utover fremstilling av norske opptak best√•r stort sett i import, distribusjon, artistbehandling, ivaretagelse av artistrettigheter og ikke minst markedsf√łring av artister, som er en viktig del av bransjens virksomhet. Datterselskapene i Norge har kontraktsmessig enerett p√• salg i Norge i forhold til rettighetshavere som har kontrakt med morselskapet. Denne eneretten til salg inneb√¶rer ogs√• at det norske datterselskapet forplikter seg til i forhold til artisten, bl.a. n√•r det gjelder markedsf√łring og slike aktiviteter som ovenfor nevnt. De norske musikkinnspillingene subsidieres ofte av den internasjonale virksomheten.

Av denne grunn er det av betydning for norsk kunst og kultur at norske plateselskaper, herunder de internasjonale selskapenes datterselskaper i Norge, ogs√• f√•r inntektene av de opptakene av internasjonale artister som selger i Norge. N√•r disse inntektene blir mindre, vil utbudet av musikk i Norge totalt sett bli smalere, og det blir mindre igjen til markedsf√łring for norske artister samt √łkonomisk risikofylte produksjoner.

Litt lenger nede forstsetter Trond Jensrud:

Det er en kjent sak at norske artister er avhengig av veldrevne plateselskaper for √• n√• ut til et bredere publikum. De av v√•re kunstnere som utelukkende benytter norsk spr√•k, har i utgangspunktet et begrenset marked. I slike tilfeller er mange av utgivelsene √łkonomisk risikofylte. Det er et kulturpolitisk ansvar √• sikre tilstrekkelige rammebetingelser som muliggj√łr utgivelse og markedsf√łring av et rimelig utvalg norske artister.

Dette bygger på en skjev fremstilling av fakta og en naiv tro på at internasjonale plateselskaper er viktige for norsk kultur. Det kan nok være riktig at de internasjonale selskapene har omtrent halvparten av salget av norske plater. Men de har en liten andel av utgivelsene. Det er derfor feil når Trond Jensrud i sitt forslag skriver at "de internasjonale selskapenes datterselskaper i Norge har omtrent halvparten av de norske plateutgivelsene".

Dersom den ekstra gevinst import√łrene av musikk og video f√•r gjennom den skjerming mot konkurranse skal komme norsk kultur til gode, m√• det forutsette at import√łrene disponerer noe av sitt overskudd til fordel for norsk kultur. Dette kan ikke antas √• v√¶re tilfelle. De norske selskapene har ingen inntekter fra import av utenlandske bestsellere. Det er i praksis de store internasjonale plateselskapene som tjener p√• forbudet mot parallellimport av musikkopptak. Disse selskapene st√•r for en relativt liten del av produksjonen av norsk musikk. Riktignok st√•r de internasjonale selskapene (IFPI-selskapene) for ca halvparten av omsetningen av norsk musikk m√•lt i volum. Men IFPI-selskapene har typisk de bestselgende norske artistene, og har en langt mindre andel av markedet for norsk musikk m√•lt i antall titler.

De kulturelt viktige plateselskapene er de s√•kalte FONO-selskapene, som er de uavhengige norske selskapene. Det er disse som st√•r for st√łrste delen av den norske musikken m√•lt etter antall titler, og det er disse som st√•r for all den "smale" musikken som utgis. Det meste av det som utgis av klassisk musikk og folkemusikk utgis av disse selskapene. Innen klassisk musikk er det vel n√• bare v√•re internasjonale stjerner Leif Ove Andsnes og Truls M√łrk som utgis p√• IFPI-selskaper, alt annet (inklusive Oslo Filharmonien) utgis p√• FONO-selskaper. Innen jazz har en del norske artister etablert seg p√• det tyske plateselskapet ECM, som vel har IFPI distribusjon. Men ellers kommer det meste p√• FONO-selskaper. Ogs√• underskogen i norsk rock, samt viser kommer p√• FONO-selskaper. FONO-selskapene st√•r ikke for distribusjon av internasjonale bestsellere. Resultatet er at de selskapene som nyter godt av importvernet betyr lite for norsk kulturliv, mens de plateselskapene som er kulturelt viktige ikke f√•r noen fordeler av dette vernet.

Det er naivt -- etter min mening pinlig naivt -- √• tro at de internasjonale selskapene vil kvittere for den skjermingsst√łtten de har f√•tt gjennom denne loven, ved √• satse mer penger p√• norsk musikk og g√• inn i norske musikkprosjekter med h√łyere risiko. Man beh√łver bare √• se p√• repertoarlistene til de ulike plateselskapene for √• se at de som satser p√• norsk musikk og som satser p√• musikk de tror p√•, er de norske sm√•selskapene som ikke har noen nytte av dette vernet. De internasjoale platselskapene er f√łrst og fremst opptatt av √• tjene penger. Det er en √¶rlig sak. Men det begrunner ikke at de skal skjermes mot konkurranse. Hvis et slikt skjermingsvern har noen betydning, s√• er det snarere slik at de internasjonle selskapene gjennom bestemmelsen f√•r styrket sin konkurranseposisjon i forhold til de uavhengige norske selskapene. Hvis den virker vil den defor virke mot sin hensikt.

Trond Jensrud fortsetter sin begrunnelse slik:

En annen f√łlge av parallellimporten er at norske artisters produkter blir presset prismessig. I dag er det vanlig at norske plater selges 12-15 % billigere enn utenlandske artisters produksjoner. Det er vanskelig √• se noen systematisk prisforskjell i tilfeller hvor det foreg√•r parallellimport. Parallellimport√łren synes √• ta den samme markedspris for varen som den norske import√łren, men stikker en st√łrre fortjeneste i egen lomme fordi vedkommende ikke ivaretar det kulturelle ansvar slik plateselskapene gj√łr.

N√• er denne uttalelsen 12 √•r gammel, og det er vanskelig √• vurdere om det var fornuftig den gang det ble sagt. Men det er i alle fall lite som tyder p√• at dette er tilfellet i dag. Jeg har i alle fall ikke merket noen systematisk prisforskjell mellom norske og utenlandske produksjoner. Og det er vel uansett ikke noe m√•l at man skal gi et importmonopol for √• opprettholde h√łye priser p√• musikk.

Trond Jensrud vil ogs√• verne distribut√łrene, og skriver i sitt forslag:

Parallellimporten har i dag et omfang som gj√łr det mulig for rene importselskaper √• prege tilbudet av musikk i store deler av landet. Fordi Norge har s√• spredt bosetning, hvor bare byer og st√łrre tettsteder gir grunnlag for faghandel, skjer salget i betydelig utstrekning via s√•kalte ¬ę rack ¬Ľ som import√łren selv opererer i lokalitetene til bensinstasjoner, supermarkeder og andre forretninger. Det som her selges er vesentlig parallellimporterte plater og vedkommende import√łrs eget spesialrepertoar. Det er i dag flere eksempler p√• at norsk kvalitetsmusikk ikke slipper til p√• disse salgssteder, fordi parallellimporten og distribusjonen er konsentrert om internasjonale toppselgere.

Trond Jensrud viser igjen en naiv tillit til den etablerte platebransje, herunder platebutikkene. Jeg er interessert i en del "smal" musikk, og jeg f√•r jevnlig bekreftet at norske platebutikker bare er opptatt av bestsellere. Jeg er helt enig med dem som sier at de frykter rematilstander i norske platebutikker -- kanskje bortsett fra dette ikke er en fremtid som man kan frykte, det er en etablert realitet. Det har v√¶rt et jevnt forfall i norske platebutikker. De som hadde et godt utvalg har stort sett enten blitt "rimifisert" eller har blitt borte. En av de butikkene som hadde et bredere utvalg, Akers Mic er typsik nok en av de f√• som har blitt rammet av og d√łmt etter "Jensrud-loven"fordi de fors√łkte √• yte sine kunder bedre service ved ogs√• √• drive parallellimport.

Jeg bor i Oslo og har et langt mer omfattende tilbud enn andre steder i landet. Jeg kan fortsatt g√• til Norsk musikkforlag og aktiv Klassisk hvis jeg vil ha klassisk musikk. Der kan jeg m√łte kyndige personer bak disken og de har et godt utvalg. Vil jeg ha jazz kan jeg g√• til Bare Jazz. I tillegg har de store kjedene sine st√łrste butikker i Oslo, og de har et noe bedre utvalg enn de fleste butikker i kjedene. Men mye av den musikken jeg er interessert i finner jeg heller ikke i Oslo. Jeg ender derfor alltid med √• kj√łpe noen b√¶reposer med plater hos HMV n√•r jeg er i London, eller med √• bestille via nettet fra Amazon i USA eller Amazon i England. Finner jeg ikke det jeg er ute etter hos dem, s√• kan Down Home Music levere det meste. Folk med annen musikksmak enn meg har sikkert sine leverand√łrer hvor de f√•r kj√łpt det som de er interessert i.

De uavhengige platebutikkene skvises av de store grossistene -- nettopp de grossistene som nyter godt av skjermingsst√łtten. Den uavhengige musikken trues av den delen av bransjen som Trond Jensrud ville skjerme. N√•r de internasjonale plateselskapene, representert med salgsdirekt√łr Harald T√łmte hos Universal Music Norge som svar p√• kritikken svarer med at "sm√• platebutikker b√łr selv ta ansvar for egen eksistens og bli med i kjeder", Da er det ingen grunn til √• gi disse salgskanalene et ytterligere konkurransefortrinn ved √• skjeme dem mot konkurranse fra alternative kanaler.

Trond Jensrud n√łyde seg ikke med √• foresl√• et importvern for plateselskapene. Ogs√• videodistribut√łrene m√•tte skjermes for plagsom konkurranse. Trond Jensrud begrunnet det slik:

Et forbud mot parallellimport m√• omfatte b√•de fonogrammer og videogrammer. Selv om de nevnte problemer mht. parallellimport i f√łrste rekke gj√łr seg gjeldende for fonogrammer, er det grunn til √• likestille de to produksjoner. Hittil har videogrammer stort sett v√¶rt distribuert ved utleie, men det er tendenser til at enkelte videoer, ogs√• musikkvideoer, i √łkende utstrekning kj√łpes og selges. I tillegg kommer at forskjellen mellom videogrammer og fonogrammer blir mindre i fremtiden. Det vil bli produsert og solgt s√•kalte CDUer, som er CDer med videoinnslag.

For film blir misforholdet enda st√łrre. Det er ogs√• her sp√łrsm√•let har kommet p√• spissen, og de dommer vi har om denne bestemmelsen gjelder import av video (DVD). De som importerer video, og som mest direkte nyter godt av importvernet, bidrar s√• vidt jeg vet ikke noe til norsk filmproduksjon. Kinoene har nok kunnet f√• en viss fordel av importvernet ved at det har f√łrt til at det har tatt noe lenger tid f√łr videoer har kommet p√• markedet i forhold til kinopremierer. Men dette har uansett endret seg slik at store filmer n√• har premiere samtidig her som i andre land, og filmen kommer p√• video samtidig som den blir tilgjengelig andre steder -- i praksis f√łrst og fremst USA. Det er derfor ikke lenger noen tidsperiode hvor video kan importeres f√łr den ordin√¶re importen starter. I praksis har bestemmelsen f√łrst og fremst gitt et vern for internasjonale filmprodusenters markedsf√łringsstrategier, og har neppe medf√łrt noe betydelig bidrag til norsk kultur.

E√?S-avtalen har heldigvis bidratt til √• begrense bestemmelsens skadevirkninger. Det vil stride mot prinsippet om et fritt marked om bestemmelser som √•ndsverkloven ¬ß 54 f√łrste ledd bokstav e gj√łres gjeldende for import fra land innenfor E√?S-omr√•det. Et slikt importforbud ville ha v√¶rt i strid med E√?S-avtalen, og det er derfor gjort unntak for dette i forskrift. I praksis har bestemmelsen derfor virket som et vern mot import fra USA.

Dette er en særnorsk bestemmelse. Ingen land som det er grunn til å sammenligne seg med har en tilsvarende bestemmelse -- om noen land i det hele tatt har dette. Betydningen av nordisk rettsenhet fremheves ofte på dette området, men denne bestemmelsen bryter med dette.

Da √•ndsverkloven ble endret i juni 2005 gikk Norge over fra s√•kalt global til regional konsumpsjon. I praksis betyr dette at det vil v√¶re en forutsetning for videresalg at eksemplaret m√• v√¶re brakt i handelen innenfor E√?S-omr√•det. Dette fanger opp i alle fall deler av den import som omfattes av ¬ß 54 f√łrste ledd, bokstav e. Jeg hadde helst sett at vi kunne ha holdt fast ved prinsippet om global konsumpsjon, men her har vi m√•ttet f√łlge EU.

Da Stortinget i v√•rsesjonen 2005 skulle behandle forslaget til endringer i √•ndsverkloven skrev jeg til medlemmene av Stortingets kulturkomit√© og oppfordret dem til √• oppheve ¬ß 54 f√łrste ledd, bokstav e.samtidig. Anledningen var p√• mange m√•ter den rette, da det var ved denne revisjonen man vedtok endringen fra global til regional konsumpsjon, noe som langt p√• vei overfl√łdiggj√łr ¬ß 54 f√łrste ledd, bokstav e.. Men strotingspolitkerne var √•penbart bare opptatt av mp3-spillere. Bestemmelsen har derfor blitt st√•ende som et monument over en ung stortingsrepresentants naivitet og platebransjens vellykkede lobbyvirksomhet.

Trond Jensrud er for lengst ute av Stortinget. S√¶mund Fiskvik er ute av IFPI. N√• gjenst√•r bare √• f√• ¬ß 54 f√łrste ledd, bokstav e. ut av √•ndsverkloven.


Opphavsrett


More >>
Forfatter: Ole Andreas Rognstad
Boken gir en fremstilling av opphavsretten i vid forstand, det vil si vernet for åndsverk og nærstående prestasjoner. I tillegg behandles tilgrensende områder som vederlagsordninger og vernet for private håndteringssystemer.

Det redegjøres for opphavsrettens historikk og begrunnelse, og hovedtrekkene i åndsverklovens regler fremstilles i lys av den internasjonale utviklingen på opphavsrettsområdet. Boken er beregnet på jusstudenter, jurister og andre som i sitt virke berøres av opphavsrettslige problemstillinger. Med litteraturliste og stikkordregister.

Bestill fra:
Bokkilden
Level: , 459 pages RefNr: 9788215007298
Format: Method Medium: Book (hardcover)
Series: Publisher: Universitetsforlaget