Fra 1. august 2012 vil jeg være advokat på heltid som partner i Bing Hodneland.
Nye bøker
 Mer >> |
Flere nye bøker
GÃ¥ til "bokhandelen"
|
|
 |
 |
 |
 |
Podcast om opphavsrett
Kommentarer
Previous page:  |
�ndsverkloven § 54 første ledd, bokstav e:<BR>Et monument over en dyktig lobbyist og en naiv politiker |
Next page:  |
| Previous page: Opphavsrett til dataprogrammer utviklet i vertikalt samarbeid | Next page: Platebransjens problem |
�ndsverkloven § 54 første ledd, bokstav
e:
Et monument over en dyktig lobbyist og en naiv politiker
Hvis man skal kåre den dummeste besemmelsen i åndsverkloven vil åvl § 54 første ledd, bokstav e være en sikker finalekandidtat -- kanskje er det "vinneren". Denne bestemmelsen lyder:
[Med bøter eller fengsel inntil tre måneder straffes den som forsettlig eller uaktsomt bryter denne lov ved:]
e) å innføre eksemplar av opptak som nevnt i § 45 i den hensikt å gjøre dem tilgjengelig for allmennheten i ervervsøyemed, når tilvirkeren ikke har samtykket til innførselen og eksemplar av samme opptak med samtykke av tilvirkeren frembys her i riket. Departementet kan i forskrifter gjøre unntak fra denne bestemmelsen for innførsel av eksemplar fra nærmere bestemte land.
Denne bestemmelsen kom inn i loven som et resultat av dyktig lobbyvirksomhet og naive politikere. Sjefslobbyisten var også den gang den nylig avgåtte IFPI-direktøren Sæmund Fiskvik -- den gamle AKP(ml)eren som solge sjelen sin til den internasjonale underholdningskapitalen. Fra sitt parti hadde han med seg dets stalinistiske metoder for maktspill og manipulasjon, og han har gjort en kjempeinnsats for sine oppdragsgivere i de inernasjonale plateselskapene. Hvor verdifull han har vært for norsk musikkliv er det nok langt mer delte meninger om.
Forslaget ble fremmet for Stortinget av Arbeiderpartiets representant Trond Jensrud i 1993. Den ble fremmet som et såkalt dok. 8 forslag, se Dok.nr.8:30 (1992-1993). Dette vil si at lovforslaget ble fremmet som et privat lovforslag fra vedkommende stortingsrepresentant. Vanligvis blir slike forslag vedtatt oversendt regjeringen, som eventuelt kommer tilbake med et forslag. Så skjedde ikke i denne saken. Trond Jensruds forslag ble vedtatt i den form det ble foreslått, hvilket også innebærer at det ikke er utredet på annen måte enn gjennom det som fremkommer i forslaget. Det er fristende å si at Trond Jensrud, som var Stortingets yngste da han ble valgt inn i 1989, her ble forført at de store plateselskapenes dyktige lobbyister. Men siden det ble flertall for forslaget var han ikke alene. Det var den gang særlig Arbeiderpartiet var opptatt av å demonstrere at de også var opptatt av rock og andre folkelige musikkformer, og de var et lett bytte musikkapitalen.
Bestemmelsen forbyr parallellimport av opptak i form av plater og video. Bakgrunnen for bestemmelsen var at man mente at ved å beskytte de ordinære distribusjonskanalene, ville man også sikre at man fikk inntekter som kunne komme norsk kulturliv til gode. Man tenkte på musikk, men video ble også tatt med. De konflikter som har vært om dette, har stort sett vært knyttet til import av video. I forslagsdokumentet oppsummeres begrunnelsen slik:
"Det foregår en omfattende parallellimport innenfor norsk musikkbransje og delvis mht. videogrammer. Beregninger viser at 42 % av CD-omsetningen er parallellimport og annet « grått repertoar », mens andelen innenfor plater, kassetter og videogrammer er noe mindre. Omfanget av parallellimporten har vokst de senere år.
Parallellimporten har store negative virkninger for norsk kunst og kulturliv og motvirker bl.a. bekjempelsen av piratutgivelser.
Dette lovforslaget tar sikte på å forby og gjøre det straffbart å foreta parallellimport, men ikke såkalt spesialimport. Det betyr at forbudet bare får anvendelse dersom opptaket allerede er tilgjengelig for norske forbrukere.
Begrunnelsen for hvorfor Trond Jensrud mente at man måtte ha en slik bestemmelse, er som følger:
Platebransjen i Norge består av 5-10 datterselskaper av internasjonale selskaper, samt ca 40 norske selskaper. De internasjonale selskapenes datterselskaper i Norge har omtrent halvparten av de norske plateutgivelsene samt alle de utenlandske utgivelsene. De utenlandskeide selskapenes virksomhet utover fremstilling av norske opptak består stort sett i import, distribusjon, artistbehandling, ivaretagelse av artistrettigheter og ikke minst markedsføring av artister, som er en viktig del av bransjens virksomhet. Datterselskapene i Norge har kontraktsmessig enerett på salg i Norge i forhold til rettighetshavere som har kontrakt med morselskapet. Denne eneretten til salg innebærer også at det norske datterselskapet forplikter seg til i forhold til artisten, bl.a. når det gjelder markedsføring og slike aktiviteter som ovenfor nevnt. De norske musikkinnspillingene subsidieres ofte av den internasjonale virksomheten.
Av denne grunn er det av betydning for norsk kunst og kultur at norske plateselskaper, herunder de internasjonale selskapenes datterselskaper i Norge, også får inntektene av de opptakene av internasjonale artister som selger i Norge. Når disse inntektene blir mindre, vil utbudet av musikk i Norge totalt sett bli smalere, og det blir mindre igjen til markedsføring for norske artister samt økonomisk risikofylte produksjoner.
Litt lenger nede forstsetter Trond Jensrud:
Det er en kjent sak at norske artister er avhengig av veldrevne plateselskaper for å nå ut til et bredere publikum. De av våre kunstnere som utelukkende benytter norsk språk, har i utgangspunktet et begrenset marked. I slike tilfeller er mange av utgivelsene økonomisk risikofylte. Det er et kulturpolitisk ansvar å sikre tilstrekkelige rammebetingelser som muliggjør utgivelse og markedsføring av et rimelig utvalg norske artister.
Dette bygger på en skjev fremstilling av fakta og en naiv tro på at internasjonale plateselskaper er viktige for norsk kultur. Det kan nok være riktig at de internasjonale selskapene har omtrent halvparten av salget av norske plater. Men de har en liten andel av utgivelsene. Det er derfor feil når Trond Jensrud i sitt forslag skriver at "de internasjonale selskapenes datterselskaper i Norge har omtrent halvparten av de norske plateutgivelsene".
Dersom den ekstra gevinst importørene av musikk og video får gjennom den skjerming mot konkurranse skal komme norsk kultur til gode, må det forutsette at importørene disponerer noe av sitt overskudd til fordel for norsk kultur. Dette kan ikke antas å være tilfelle. De norske selskapene har ingen inntekter fra import av utenlandske bestsellere. Det er i praksis de store internasjonale plateselskapene som tjener på forbudet mot parallellimport av musikkopptak. Disse selskapene står for en relativt liten del av produksjonen av norsk musikk. Riktignok står de internasjonale selskapene (IFPI-selskapene) for ca halvparten av omsetningen av norsk musikk målt i volum. Men IFPI-selskapene har typisk de bestselgende norske artistene, og har en langt mindre andel av markedet for norsk musikk målt i antall titler.
De kulturelt viktige plateselskapene er de såkalte FONO-selskapene, som er de uavhengige norske selskapene. Det er disse som står for største delen av den norske musikken målt etter antall titler, og det er disse som står for all den "smale" musikken som utgis. Det meste av det som utgis av klassisk musikk og folkemusikk utgis av disse selskapene. Innen klassisk musikk er det vel nå bare våre internasjonale stjerner Leif Ove Andsnes og Truls Mørk som utgis på IFPI-selskaper, alt annet (inklusive Oslo Filharmonien) utgis på FONO-selskaper. Innen jazz har en del norske artister etablert seg på det tyske plateselskapet ECM, som vel har IFPI distribusjon. Men ellers kommer det meste på FONO-selskaper. Også underskogen i norsk rock, samt viser kommer på FONO-selskaper. FONO-selskapene står ikke for distribusjon av internasjonale bestsellere. Resultatet er at de selskapene som nyter godt av importvernet betyr lite for norsk kulturliv, mens de plateselskapene som er kulturelt viktige ikke får noen fordeler av dette vernet.
Det er naivt -- etter min mening pinlig naivt -- å tro at de internasjonale selskapene vil kvittere for den skjermingsstøtten de har fått gjennom denne loven, ved å satse mer penger på norsk musikk og gå inn i norske musikkprosjekter med høyere risiko. Man behøver bare å se på repertoarlistene til de ulike plateselskapene for å se at de som satser på norsk musikk og som satser på musikk de tror på, er de norske småselskapene som ikke har noen nytte av dette vernet. De internasjoale platselskapene er først og fremst opptatt av å tjene penger. Det er en ærlig sak. Men det begrunner ikke at de skal skjermes mot konkurranse. Hvis et slikt skjermingsvern har noen betydning, så er det snarere slik at de internasjonle selskapene gjennom bestemmelsen får styrket sin konkurranseposisjon i forhold til de uavhengige norske selskapene. Hvis den virker vil den defor virke mot sin hensikt.
Trond Jensrud fortsetter sin begrunnelse slik:
En annen følge av parallellimporten er at norske artisters produkter blir presset prismessig. I dag er det vanlig at norske plater selges 12-15 % billigere enn utenlandske artisters produksjoner. Det er vanskelig å se noen systematisk prisforskjell i tilfeller hvor det foregår parallellimport. Parallellimportøren synes å ta den samme markedspris for varen som den norske importøren, men stikker en større fortjeneste i egen lomme fordi vedkommende ikke ivaretar det kulturelle ansvar slik plateselskapene gjør.
Nå er denne uttalelsen 12 år gammel, og det er vanskelig å vurdere om det var fornuftig den gang det ble sagt. Men det er i alle fall lite som tyder på at dette er tilfellet i dag. Jeg har i alle fall ikke merket noen systematisk prisforskjell mellom norske og utenlandske produksjoner. Og det er vel uansett ikke noe mål at man skal gi et importmonopol for å opprettholde høye priser på musikk.
Trond Jensrud vil også verne distributørene, og skriver i sitt forslag:
Parallellimporten har i dag et omfang som gjør det mulig for rene importselskaper å prege tilbudet av musikk i store deler av landet. Fordi Norge har så spredt bosetning, hvor bare byer og større tettsteder gir grunnlag for faghandel, skjer salget i betydelig utstrekning via såkalte « rack » som importøren selv opererer i lokalitetene til bensinstasjoner, supermarkeder og andre forretninger. Det som her selges er vesentlig parallellimporterte plater og vedkommende importørs eget spesialrepertoar. Det er i dag flere eksempler på at norsk kvalitetsmusikk ikke slipper til på disse salgssteder, fordi parallellimporten og distribusjonen er konsentrert om internasjonale toppselgere.
Trond Jensrud viser igjen en naiv tillit til den etablerte platebransje, herunder platebutikkene. Jeg er interessert i en del "smal" musikk, og jeg får jevnlig bekreftet at norske platebutikker bare er opptatt av bestsellere. Jeg er helt enig med dem som sier at de frykter rematilstander i norske platebutikker -- kanskje bortsett fra dette ikke er en fremtid som man kan frykte, det er en etablert realitet. Det har vært et jevnt forfall i norske platebutikker. De som hadde et godt utvalg har stort sett enten blitt "rimifisert" eller har blitt borte. En av de butikkene som hadde et bredere utvalg, Akers Mic er typsik nok en av de få som har blitt rammet av og dømt etter "Jensrud-loven"fordi de forsøkte å yte sine kunder bedre service ved også å drive parallellimport.
Jeg bor i Oslo og har et langt mer omfattende tilbud enn andre steder i landet. Jeg kan fortsatt gå til Norsk musikkforlag og aktiv Klassisk hvis jeg vil ha klassisk musikk. Der kan jeg møte kyndige personer bak disken og de har et godt utvalg. Vil jeg ha jazz kan jeg gå til Bare Jazz. I tillegg har de store kjedene sine største butikker i Oslo, og de har et noe bedre utvalg enn de fleste butikker i kjedene. Men mye av den musikken jeg er interessert i finner jeg heller ikke i Oslo. Jeg ender derfor alltid med å kjøpe noen bæreposer med plater hos HMV når jeg er i London, eller med å bestille via nettet fra Amazon i USA eller Amazon i England. Finner jeg ikke det jeg er ute etter hos dem, så kan Down Home Music levere det meste. Folk med annen musikksmak enn meg har sikkert sine leverandører hvor de får kjøpt det som de er interessert i.
De uavhengige platebutikkene skvises av de store grossistene -- nettopp de grossistene som nyter godt av skjermingsstøtten. Den uavhengige musikken trues av den delen av bransjen som Trond Jensrud ville skjerme. Når de internasjonale plateselskapene, representert med salgsdirektør Harald Tømte hos Universal Music Norge som svar på kritikken svarer med at "små platebutikker bør selv ta ansvar for egen eksistens og bli med i kjeder", Da er det ingen grunn til å gi disse salgskanalene et ytterligere konkurransefortrinn ved å skjeme dem mot konkurranse fra alternative kanaler.
Trond Jensrud nøyde seg ikke med å foreslå et importvern for plateselskapene. Også videodistributørene måtte skjermes for plagsom konkurranse. Trond Jensrud begrunnet det slik:
Et forbud mot parallellimport må omfatte både fonogrammer og videogrammer. Selv om de nevnte problemer mht. parallellimport i første rekke gjør seg gjeldende for fonogrammer, er det grunn til å likestille de to produksjoner. Hittil har videogrammer stort sett vært distribuert ved utleie, men det er tendenser til at enkelte videoer, også musikkvideoer, i økende utstrekning kjøpes og selges. I tillegg kommer at forskjellen mellom videogrammer og fonogrammer blir mindre i fremtiden. Det vil bli produsert og solgt såkalte CDUer, som er CDer med videoinnslag.
For film blir misforholdet enda større. Det er også her spørsmålet har kommet på spissen, og de dommer vi har om denne bestemmelsen gjelder import av video (DVD). De som importerer video, og som mest direkte nyter godt av importvernet, bidrar så vidt jeg vet ikke noe til norsk filmproduksjon. Kinoene har nok kunnet få en viss fordel av importvernet ved at det har ført til at det har tatt noe lenger tid før videoer har kommet på markedet i forhold til kinopremierer. Men dette har uansett endret seg slik at store filmer nå har premiere samtidig her som i andre land, og filmen kommer på video samtidig som den blir tilgjengelig andre steder -- i praksis først og fremst USA. Det er derfor ikke lenger noen tidsperiode hvor video kan importeres før den ordinære importen starter. I praksis har bestemmelsen først og fremst gitt et vern for internasjonale filmprodusenters markedsføringsstrategier, og har neppe medført noe betydelig bidrag til norsk kultur.
E�S-avtalen har heldigvis bidratt til å begrense bestemmelsens skadevirkninger. Det vil stride mot prinsippet om et fritt marked om bestemmelser som åndsverkloven § 54 første ledd bokstav e gjøres gjeldende for import fra land innenfor E�S-området. Et slikt importforbud ville ha vært i strid med E�S-avtalen, og det er derfor gjort unntak for dette i forskrift. I praksis har bestemmelsen derfor virket som et vern mot import fra USA.
Dette er en særnorsk bestemmelse. Ingen land som det er grunn til å sammenligne seg med har en tilsvarende bestemmelse -- om noen land i det hele tatt har dette. Betydningen av nordisk rettsenhet fremheves ofte på dette området, men denne bestemmelsen bryter med dette.
Da åndsverkloven ble endret i juni 2005 gikk Norge over fra såkalt global til regional konsumpsjon. I praksis betyr dette at det vil være en forutsetning for videresalg at eksemplaret må være brakt i handelen innenfor E�S-området. Dette fanger opp i alle fall deler av den import som omfattes av § 54 første ledd, bokstav e. Jeg hadde helst sett at vi kunne ha holdt fast ved prinsippet om global konsumpsjon, men her har vi måttet følge EU.
Da Stortinget i vårsesjonen 2005 skulle behandle forslaget til endringer i åndsverkloven skrev jeg til medlemmene av Stortingets kulturkomité og oppfordret dem til å oppheve § 54 første ledd, bokstav e.samtidig. Anledningen var på mange måter den rette, da det var ved denne revisjonen man vedtok endringen fra global til regional konsumpsjon, noe som langt på vei overflødiggjør § 54 første ledd, bokstav e.. Men strotingspolitkerne var åpenbart bare opptatt av mp3-spillere. Bestemmelsen har derfor blitt stående som et monument over en ung stortingsrepresentants naivitet og platebransjens vellykkede lobbyvirksomhet.
Trond Jensrud er for lengst ute av Stortinget. Sæmund Fiskvik er ute av IFPI. Nå gjenstår bare å få § 54 første ledd, bokstav e. ut av åndsverkloven.
Opphavsrett
 More >> |
|
Bestill fra: Bokkilden |
|
| Level: , 459 pages | RefNr: 9788215007298 | ||
| Format: Method | Medium: Book (hardcover) | ||
| Series: | Publisher: Universitetsforlaget |
Next page: Platebransjens problem Next page: 
Previous page: 
Previous page: Opphavsrett til dataprogrammer utviklet i vertikalt samarbeid