Bing Hodneland logo

Fra 1. august 2012 vil jeg være advokat på heltid som partner i Bing Hodneland.

For mer om opphavsrett, les min bok Opphavsrett for begynnere.

Bokomslag

Se mer om boken her.

Nye bøker


Mer >>
Flere nye bøker

Gå til "bokhandelen"

Geocaching i Norge
Amazon US
In Association with Amazon.co.uk


Previous page:

Omsetning og kreditt i informasjonssamfunnet

Next page:
Previous page: Platebransjens problem Next page: Musikk til arbeidet - TONOs vederlagskrav

Omsetning og kreditt i informasjonssamfunnet
Pant i dataprogrammer og databaser

av Olav Torvund, Institutt for rettsinformatikk

Artikkelen ble opprinnelig skrevet til Lov, dom og bok. Festskrift til Sjur Brækhus i 1988.

1 Innledning

Informasjon spiller en stadig større rolle i samfunnet, og vi beveger oss mot det som har fått betegnelsen informasjonssamfunnet. Et vesentlig trekk ved denne utviklingen sett i et formuerettslig perspektiv, er at informasjon er blitt en handelsvare og det er etablert en rekke forskjellige kommersielt tilgjengelige informasjonstjenester. Det kan hevdes at omsetning av informasjon og informasjonstjenester ikke er noe nytt, men denne omsetning skjer i et helt annet omfang og har en annen karakter enn hva den hadde tidligere. Omsetning av bøker, tidsskrifter, filmrettigheter m.v. er omsetning av informasjon, og forskjellige telefonopplysningstjenester er informasjonstjenester, men disse har en mer beskjeden plass i samfunnet enn hva datamaskinprogrammer, databasetjenester og andre tjenester basert på informasjonsteknologi har i dag. (1)

Ny informasjonsteknologi har ført til at informasjonen nå er frigjort fra informasjonsbærerne. Tidligere var det ganske utenkelig at man skulle få en oversikt over Norges lover uten at man samtidig fikk en tykk papirbunke som denne informasjonen var bundet til. I dag kan man få denne informasjonen overført fra Lovdata via telenettet. ?nsker man å lagre informasjonen kan man selv overføre den til et lagringsmedium, f.eks. et platelager eller papir.

Så lenge man ikke kunne skille informasjonen fra en fysisk informasjonsbærer kunne denne pakken bestående av informasjon og informasjonsbærer behandles som en ting. Bøker behandles som løsøre selv om den som kjøper en bok først og fremst er interessert i å betale for innholdet, ikke for papir og trykksverte.

Gammel teknologi innebærer også at det ut fra en økonomisk synsvinkel er fornuftig å betrakte informasjon og informasjonsbærer som en enhet og behandle dette som løsøre. Det er dyrt å produsere bøker, og bare en beskjeden del av det man betaler for en bok går med til å dekke forfatternes utvikling av innholdet i boken. Det er fortsatt relativt dyrt å kopiere en bok, og kopien har ikke samme verdi for brukeren som originalen. Også dette bildet er endret for ny informasjonsteknologi, noe som kan eksemplifiseres med utvikling og omsetning av datamaskinprogrammer.

Et datamaskinprogram et sett av instruksjoner som er formalisert og uttrykt på en slik måte at en datamaskin kan følge og eventuelt bearbeide dem. Det er med andre ord formalisert informasjon, ikke noe annet. Hver for seg kan instruksjonene være enkle, men et program av noen størrelse består av et meget stort antall instruksjoner som må forholde seg til hverandre på nøyaktig bestemte måter. Det kan koste flerfoldige millioner å utvikle et datamaskinprogram, men det ferdige programmet kan kopieres på en diskett for under 50 kr. Denne kopien vil være akkurat like god som originalen. Den som bruker programmet vil ikke merke noen forskjell enten det er originalen eller en kopi som benyttes.

Med en slik endring i de bakenforliggende økonomiske forhold blir det mer åpenbart at det er informasjonen som sådann og ikke informasjonsbæreren man betaler for. Dermed skyves også de tingsrettslige betraktninger mer i bakgrunnen og erstattes av informasjonsrett. Dette reiser flere spørsmål når det gjelder sikring av kreditt for utvikling av informasjonstjenester og informasjonsprodukter samt kreditt for anskaffelse av informasjonsprodukter.

Investeringsbehovet vil være et annet for den som utvikler informasjonstjenester enn for andre tjenesteytende næringer. I tradisjonelle tjenesteytende næringer vil det først og fremst være aktuelt å investere i fast eiendom og løsøre, så som lokaler, transportmidler, verktøy m.v. Dette vil uten særlige problemer kunne stilles som sikkerhet for investeringskreditt. Den som vil bygge opp en informasjonstjeneste vil også ha behov for å investere i lokaler, datamaskiner og annet utstyr, men største delen av investeringen vil gjelde selve informasjonsbasen. Man vil derfor ha behov for å kunne stille denne som sikkerhet for investeringskreditt.

I denne artikkelen vil jeg se nærmere på visse panterettslige spørsmål knyttet til utvikling og omsetning av informasjon og informasjonstjenester, basert på ny informasjonsteknologi.

2 Pant ved utvikling av datamaskinprogrammer

Etter definisjonen i Pantel. § 1-1 (1) er en panterett en «særrett til å søke dekning for et krav (pantekravet) i ett eller flere bestemte formuesgoder (pantet)». Utgangspunktet for at noe skal kunne pantsettes er altså at det er et formuesgode og at dette formuesgodet kan individualiseres, jfr. kravet om at det skal være bestemte formuesgoder. Avtalt pant kan stiftes rettsgyldig bare hvor dette er hjemlet i panteloven eller i annen lov, jfr. Pantel. § 1-2 (2).

En forutsetning for pantsettelse er at det pantsatte formuesgodet kan avhendes. Dersom en rett ikke kan avhendes, eller bare kan avhendes på visse vilkår, gjelder samme begrensning med hensyn til adgangen til å pantsette retten (Pantel. § 1-3 (2)). For opphavsrett gjelder visse spesielle begrensninger som får betydning ved pantsettelse. Disse behandles nærmere nedenfor i avsnitt 4.

Formuesgodet vil ved utvikling av datamaskinprogrammer være opphavsretten til programmene. (2) Hjemmel for pantsettelse av opphavsrett finnes i Pantel. § 3-4 (2) bokstav b, som sier at ervervet opphavsrett kan pantsettes som driftstilbehør.

De generelle vilkår for pantsettelse av driftstilbehør er i følge Pantel. § 3-4 (1):

- Pantsetter skal være næringsdrivende.

- Driftstilbehøret skal brukes i eller være bestemt for pantsetters næringsvirksomhet.

- Pantsettelsen skjer sammen med pantsettelse av eiendomsretten eller en overførbar og tinglyst bruksrett til den eller de faste eiendommer som virksomheten er knyttet til.

Pantsettelsen omfatter driftstilbehøret i sin helhet slik det er til enhver tid (Pantel. § 3-4 (5)), og man får rettsvern ved tinglysning sammen med panterett i eiendomsretten eller bruksretten til den eller de faste eiendommer tilbehøret er knyttet til (Pantel. § 3-6 (1)) (3).

I tillegg kommer det spesielle vilkår om at det bare er ervervet opphavsrett som kan pantsettes på denne måten. I forarbeidene er denne begrensningen begrunnet ut fra de «ulike problemer både av prinsipiell og praktisk art som en pantsettingsadgang for opphavsmannen selv ville reise, f.eks. når det gjelder auksjonskjøperens rett til å gjøre bruk av åndsverket og det forhold at pant i driftsløsøre prinsipielt også omfatter verdier som kommer til etter pantsettingen.» (4)

Opphavsretten til et program oppstår hos den eller de som faktisk har skapt verket gjennom sin skapende innsats, hvilket alltid vil være fysiske personer. Når et datamaskinprogram utvikles av ansatte i en bedrift vil opphavsretten derfor oppstå på de(n) ansattes hånd. I den grad bedriften likevel får opphavsrett til de programmer som utvikles, vil dette bygge på en overgang av rettigheter fra arbeidstager til arbeidsgiver. (5) For en bedrift med ansatte som utvikler datamaskinprogrammer vil derfor opphavsretten alltid være ervervet. Begrensningen vil derfor bare få praktiske konsekvenser for personlige næringsdrivende som utvikler programmer uten andre ansatte. I slike tilfeller synes det som om man må organisere virksomheten som aksjeselskap eller en annen selvstendig juridisk person dersom opphavsrettighetene skal kunne pantsettes.

3 Pant i databaser

En rekke institusjoner samler informasjon i databaser. Denne informasjonen gjøres så tilgjengelig for andre mot betaling. Basen kan inneholde enhver form for informasjon. Mest vanlig er antageligvis baser med finansinformasjon, presseklipp fra aviser og nyhetsbyråer, bibliografiske baser og rettslige informasjonssystemer av typen Lovdata. (6)

I dette avsnittet drøftes databasetilbyderens muligheter for pantsettelse av basen, for dermed å stille sikkerhet for investerings- og eventuelt driftskreditt. Dersom basen inneholder opphavsrettsbeskyttet materiale, f.eks. artikler som tidligere har vært trykket i aviser og tidsskrifter, vil den ervervede opphavsrett kunne pantsettes som driftstilbehør etter Pantel. § 3-4 (2) bokstav b. På denne måten kan man pantsette basens enkelte deler, men ikke basen som sådann. Likevel kan dette være tilstrekkelig i de tilfeller hvor det er de ervervede opphavsrettigheter som representerer den største økonomiske verdien.

Svært mye av den informasjon som er gjort tilgjengelig i databaser er imidlertid ikke opphavsrettsbeskyttet. Dette gjelder informasjon som ikke har verkshøyde, og derfor ikke er åndsverk, f.eks. aksje- og valutakurser, statistikk og alle former for faktaopplysninger. Videre gjelder det lover, forskrifter, rettsavgjørelser og andre offentlige saksdokumenter som er uttrykkelig unntatt fra opphavsrettsbeskyttelse etter ?vl. § 9.

Basen som sådann vil være en samling av informasjon utvalgt etter visse kriterier. I prinsippet kan utvalget og sammenstillingen av informasjon i seg selv ha verkshøyde, og følgelig være opphavsrettsbeskyttet. Dersom basen inneholder opphavsrettslig beskyttet materiale, vil den i såfall kunne ha vern som samleverk etter ?vl. § 5 ikke kunne komme til anvendelse, men det er likevel antatt at basen kan være et åndsverk. (7) Kravet om verkshøyde vil imidlertid utelukke slikt vern i de aller fleste tilfeller. For at en base skal være et åndsverk må selve sammenstillingen ha åndsverkskvalitet, noe som sjelden vil være tilfelle. En kommersielt tilgjengelig database vil typisk inneholde all informasjon som tilfredsstiller visse faste kriterier, f.eks. alle gjeldende norske lover og sentrale forskrifter. Slike utvalgs- og sammenstillingskriterier vil ikke ha verkshøyde. (8)

Basen vil normalt være beskyttet etter den såkalte katalogregelen i ?vl. § 43. Vern etter denne regelen er ikke opphavsrett, men en av de såkalte «naborettigheter». (9) Vern etter denne bestemmelsen er ikke nevnt i Pantel. § 3-4 (2) bokstav b, og det finnes heller ingen annen hjemmel for slik pantsettelse. Spørsmålet blir derfor i første omgang om kan forstå Pantel. slik at den også omfatter vern etter katalogregelen, eller om ordlyden må tolkes antitetisk. Bestemmelsens ordlyd taler for en slik antitetisk tolkning i og med i og med at den uttrykkelig nevner ??n av de opphavsrettslige naborettigheter (rett til utøvende kunstneres fremføring av et verk), men ikke andre.

Forarbeidene gir ikke helt klare holdepunkter. Sivillovbokutvalget foreslo en generell adgang til å pantsette immaterialrettigheter som driftsløsøre. I forslagets § 38 annet punktum heter det:

«Retten til patent, varemerke, firma, opphavsrettar og andre liknande rettar (min uth.) er i denne samanhengen rekna som driftslausøyre.» (10)

Departementet sløyfet blant annet tilføyelsen «og andre liknande rettar». Denne endringen er ikke drøftet eksplisitt, men synes å være begrunnet i at man ikke ville åpne adgang til å pantsette «know-how».(11)

Når det gjelder adgangen til å pantsette opphavsrett, drøftet departementet forslaget om å begrense dette til å gjelde ervervet opphavsrett. Etter å ha begrunnet denne begrensningen (se ovenfor, avsnitt 2 ved note 4), er det følgende tilføyelse om naborettighetene:(12)

«Tilsvarende gjelder med hensyn til den utøvende kunstners enerett etter åndsverklovens § 42 annet ledd (derimot ikke for rettigheter som nevnt i åndsverklovens §§ 43 og 45).»

Det er ikke godt å si om man med uttalelsen om §§ 43 og 45 har ment at slike rettigheter ikke skal kunne pantsettes, eller om begrensningen til ervervede rettigheter ikke skal gjelde for disse.

Formålet med å åpne adgang til pantsettelse av immaterialrettigheter var at man skulle kunne utnytte totalverdien av et virksomhet som kredittgrunnlag. Denne samlede verdien behøver ikke å samsvare med summen av det et foretak har av løsøre og fast eiendom, men vil også inkludere blant annet immaterialrettigheter.(13) Bestemmelsens formål taler derfor også for å tillate pantsettelse av katalogrett etter ?vl.§ 43.

Oppbygging av en database krever store investeringer og basen representerer et betydelig formuesgode. For en databasetilbyder vil selve basen utgjøre det mest betydelige aktivum. Det vil derfor være behov for å kunne pantsette en slik base og reelle hensyn taler derfor for å innfortolke vern etter ?vl. § 43 i pantelovens opphavsrettsbegrep.

Når man ser uttalelsene i forarbeidene i sammenheng med hverandre, med bestemmelsens formål og med de reelle hensyn, må det kunne antas at man med opphavsrett i Pantel. § 3-4 (2) bokstav b også sikter til rett etter ?vl. § 43 til tross for bestemmelsens ordlyd. Det må derfor i alle fall være mulig å pantsette ervervet katalogrett som driftstilbehør.

Begrensningen i pantsettelsesadgangen til bare å gjelde ervervet rett skaper imidlertid større problemer her enn når det gjelder opphavsrett. Katalogrett kan, i motsetning til opphavsrett, oppstå originært hos en juridisk person.(14) For slike rettigheter kan vi derfor ikke bruke konstruksjonen med overdragelse av rettigheter fra arbeidstager til arbeidsgiver.

Velger man å innfortolke katalogrett i pantelovens opphavsrettsbegrep er det vanskelig samtidig å hevde at begrensningen til å gjelde ervervet rett ikke skal gjelde for rett etter ?vl. § 43. Ordlyden må her være avgjørende. Dette til tross for at både formålet og reelle hensyn taler for at det ikke skal gjelde noen slik begrensning, og at også den noe uklare uttalelsen om § 43 i forarbeidene (se ovenfor) kan forstås slik at denne type rettigheter skal kunne pantsettes selv om de ikke er ervervet. Konklusjonen blir at det ikke er hjemmel for å pantsette rett etter ?vl. § 43 som driftstilbehør, med mindre retten er ervervet. Den som har pant i driftstilbehør kan derfor ikke regne med at rettighetene til en database inngår i pantet.

4 Begrensninger etter åndsverksloven

Etter ?vl. § 26 annet ledd første punktum [nå § 39b] kan overdratt opphavsrett ikke overdras videre uten samtykke med mindre den går inn i en forretning eller forretningsavdeling og overdras sammen med denne. Sammenholdt med Pantel. § 1-3 (2) innebærer dette en begrensning i adgangen til å pantsette opphavsrett: Ervervet opphavsrett kan i utgangspunktet ikke pantsettes uten samtykke fra opphavsmannen.

Denne bestemmelsen reiser to spørsmål: Hva som skal anses for samtykke i denne sammenhengen og om et driftstilbehørspant kan sies å representere en pantsettelse av en forretning eller en forretningsavdeling på en slik måte at samtykke er unødvendig.

Det er ikke noe krav om at samtykke skal være uttrykkelig, og det er i forarbeidene forutsatt at samtykke «må kunne gis stilltiende eller må i visse situasjoner kunne anses for underforstått (visse tjenesteavtaler).»(15) Spørsmålet om når det kan anses å foreligge slikt samtykke vil bero på en tolkning av overdragelsesavtalen. Som et utgangspunkt bør man kunne legge til grunn at et generelt samtykke til å overdra rettigheter også innebærer et samtykke til pantsettelse. Men det kan også tenkes at det gis samtykke til pantsettelse uten at dette innebærer et generelt samtykke til overdragelse av rettighetene.

Et moment ved vurderingen om samtykke skal anses for å foreligge er at det først og fremst er opphavsmannens ideelle interesser som begrunner en begrensning i pantsettelsesadgangen. Når det gjelder datamaskinprogrammer har de ideelle interesser liten eller ingen betydning, hvilket igjen burde tilsi at det skal lite til før man kan forutsette at samtykke foreligger. Når en bedrift har ervervet opphavsrett til datamaskinprogrammer som er utviklet av bedriftens ansatte er det vanskelig å se noen grunner for at en slik overdragelse ikke også skal anses for å inneholde et samtykke til pantsettelse. Tilsvarende må gjelde ved konsulentoppdrag der oppdragsgiver får rettighetene til resultatet.

Når det gjelder opphavsrettsbeskyttet materiale som gjøres tilgjengelig i en database vil forholdet være et annet. Forholdet mellom opphavsmann og databasetilbyder vil her langt på vei tilsvare forholdet mellom opphavsmann og forlag/redaksjon når det gjelder tradisjonelle utgivelsesformer. Vurderingen av hvorvidt samtykke til overdragelse kan anses for å være gitt vil derfor tilsvare vurderingen av om f.eks. et forlag kan anses for å ha fått samtykke til å overdra retten til å utgi et verk. Generelt må man kunne si at det skal mindre til for å kunne innfortolke et samtykke til videre overdragelse i en kommersielt preget avtale enn i en avtale som forutsetter et personlig tillitsforhold mellom partene.(16)

Opphavsmannens økonomiske interesser knyttet til den videre utnyttelse av programmet vil også ha betydning. Dersom opphavsmannen har fått endelig vederlag, f.eks. i form av lønn eller konsulenthonorar, taler dette for å innfortolke et samtykke til overdragelse. Hvem som sitter med rettighetene vil her ikke ha betydning for opphavsmannens økonomiske stilling. Har opphavsmannen derimot en avtale om royalty eller lignende vil dette tale mot å innfortolke et samtykke til overdragelse. Hvem som har rettighetene og dermed ansvar for markedsføring m.v. vil her kunne ha økonomisk betydning for opphavsmannen.

Det kan her være grunn til å minne om at den som eventuelt erverver rettighetene ikke vil få større rett enn overdrageren hadde, og at godtroerverv av opphavsrettigheter ikke kan finne sted. Dersom overdrager bare hadde rett til f.eks. å fremstille eksemplarer for bruk i egen organisasjon og ikke rett til å fremstille eksemplarer for salg eller gi lisenser til andre, vil ikke erverver få mer omfattende rettigheter.

Formålet med adgangen til å pantsette driftstilbehør er som tidligere nevnt at det skal være mulig å stille bedriften som helhet som sikkerhet for lån, og driftstilbehøret kan bare pantsettes sammen med adkomsten til den faste eiendom som virksomheten drives ut fra. En slik pantsettelse må være det nærmeste man kan komme en pantsettelse av «forretning eller forretningsavdeling». ?vl. § 26 annet ledd, første punktum [nå § 39b] vil derfor ikke være til hinder for at det stiftes pant i driftstilbehør som inkluderer opphavsrettigheter uten samtykke fra opphavsmannen. Begrensningene som følger denne bestemmelsen vil få betydning først på dekningsstadiet. Panthaver kan bare realisere bedriften eller en avdeling av denne samlet dersom han vil ta dekning i opphavsrettighetene. Han vil ikke kunne realisere opphavsrettighetene særskilt uten samtykke fra opphavsmannen.

Ved videre overdragelse av opphavsrett bestemmer ?vl. § 26 annet ledd, annet punktum [nå § 39b] at overdrageren «vedblir å være ansvarlig for at avtalen med opphavsmannen blir oppfylt.» Sett fra opphavsmannens side vil en slik overdragelse representere et debitorskifte, og det følger da allerede av alminnelige regler at debitor ikke kan fri seg fra sine forpliktelser ved å overføre disse til en tredjemann.(17) Bestemmelsen var da heller ikke ment å være annet enn en tydeliggjøring av det som allikevel følger av allminnelige rettsgrunnsetninger.(18) Så lenge opphavsmannen har fått endelig oppgjør vil bestemmelsen ikke ha noen praktisk betydning. Dette vil i praksis gjelde for de fleste tilfeller hvor et datamaskinprogram er utviklet av bedriftens ansatte eller ved engasjerte konsulenter. I andre tilfeller må opphavsmannen kunne gi samtykke til at overdrageren blir fri fra sitt ansvar.

?vl. § 29 [nå § 39l] bestemmer at opphavsretten på opphavsmannens hånd ikke kan være gjenstand for utlegg eller annen tvangsforfølgning fra kreditorer. Tilsvarende gjelder i forhold til opphavsmannens arvinger, men dette må antas å ha mindre betydning ved rettigheter til datamaskinprogrammer. Bestemmelsen utelukker enhver form for kreditorforfølgning, og rettighetene kan ikke trekkes inn i en konkurs.(19) Dette innebærer at usikrede kreditorer heller ikke vil kunne nyttiggjøre seg opphavsrettigheter som fordi de ikke er ervervet, ikke kan inngå i et tilbehørspant.

?vl. §§ 26 [nå § 39b] og 29 [nå § 39l] gjelder bare for opphavsrett, ikke for rett etter katalogregelen i ?vl. § 43. Rettighetene til en database som ikke inneholder opphavsrettsbeskyttet materiale og som bare er vernet etter ?vl. § 43 vil derfor kunne overdras og gjøres til gjenstand for kreditorbeslag uten hinder av disse regler.

5 Vurdering av begrensningen i adgangen til å pantsette opphavsrett.

Begrensningen i pantsettelsesadgangen til bare å gjelde ervervet opphavsrett skaper problemer ved sikring av kreditt til bedrifter som selv utvikler informasjonsprodukter og som tilbyr tjenester basert på disse. I den grad det gjelder opphavsrett får man en redningsplanke ved at opphavsrett ikke kan oppstå originært hos en juridisk person, slik at opphavsrett på bedriftens hånd alltid vil være ervervet. Men for databaser hjelper ikke dette. Det kan derfor være grunn til å se på begrunnelsen for denne begrensningen i pantsettelsesadgangen og vurdere om det man oppnår gjennom begrensningen oppveier disse ulempene.

Regelen er begrunnet med at pantsettelse på opphavsmannens hånd vil reise en rekke prinsippielle og praktiske problemer.(20) Det har vært pekt på at regler til beskyttelse av opphavsmannens personlige og kunstneriske interesser skaper så mange problemer at retten ikke egner seg for pantsettelse som driftstilbehør.(21)

Det kan synes som om man ved vedtagelsen av loven ikke var tilstrekkelig oppmerksom på hva som ville bli resultatet når den spesielle begrensningen i adgangen til å pantsette opphavsrett ses i sammenheng med de generelle bestemmelser om pant i driftstilbehør. Som nevnt er det bare næringsdrivende som kan pantsette driftstilbehør, og pantet omfatter bare tilbehør som brukes i eller er bestemt for næringsvirksomheten. Etter Pantel. § 3-5 er det bare foretak som er registrert i foretaksregisteret som direkte etter loven anses som næringsdrivende i denne sammenhengen. Hvilke foretak som skal eller kan registreres i foretaksregisteret fremgår av Fregl. §§ 2-1 og 2-2. I tillegg kan det ved forskrift bestemmes at enkelte andre institusjoner skal anses for næringsdrivende.

?vl. § 26 [nå § 39b] vil ikke skape spesielle problemer dersom opphavsmannen selv fikk anledning til å pantsette sin opphavsrett etter de regler som i dag gjelder for pant i ervervet opphavsrett. Samtykke til overdragelse på dekningsstadiet måtte her anses for å være gitt i og med pantsettelseserklæringen.

De hensyn som anføres mot en generell adgang til å pantsette opphavsrett som driftstilbehør har liten eller ingen vekt i de tilfeller hvor opphavsretten har oppstått som en del av en næringsvirksomhet. En utvidelse av panteretten til også å omfatte nye opphavsrettigheter vil heller ikke være særlig problematisk så lenge pantet bare omfatter opphavsrettigheter som brukes i eller er bestemt for næringsvirksomheten. Det er derfor vanskelig å se behovet for den særlige begrensning som gjelder pantsettelse av opphavsrett.

6 Salgspant ved anskaffelse av datamaskinprogrammer

Et datamaskinprogram kan gå inn i erververens driftstilbehør og pantsettes som en del av dette. Dette reiser ingen særlige problemer ut over de som er drøftet ovenfor i avsnitt 2 og 4. Det kan derimot være grunn til å se nærmere på salgspant i forbindelse med anskaffelse av datamaskinprogrammer.

Salgspant kan i henhold til Pantel. § 3-14 bare avtales ved salg av løsøre. Det kan ikke tas salgspant i immaterielle rettigheter. Det avgjørende for hvorvidt man skal kunne avtale salgspant i datamaskinprogrammer er om disse kan anses for løsøre. De problemer som oppstår ved at informasjon ikke lenger er bundet til en bestemt informasjonsbærer kommer her til overflaten. Erverver man eiendomsrett til et eksemplar av verket og kan dette i såfall anses for en ting, eller erverver man visse opphavsrettslige beføyelser (lisens)?

Spørsmålet lar seg ikke besvare generelt. Man er her henvist til en konkret vurdering av avtalen mellom partene. Som et utgangspunkt må man kunne hevde at når man får overdratt eiendomsretten til et eksemplar av programmet må det kunne avtales salgspant i dette eksemplaret. Dette vil tilsvare det som gjelder ved salg av bøker. Det er ikke tvilsomt at det kan avtales salgspant i f.eks. et bokverk som kjøpes på avbetaling.

I kontrakter for levering av datamaskinprogrammer heter det ofte at erverver får en bruksrett mens leverandøren beholder eiendomsretten. I så fall har erverver bare fått overdratt en begrenset rett, og det kan ikke avtales salgspant i denne. Denne praksis kan i noen grad forklares med at bransjen ikke har hatt full forståelse for sondringen mellom opphavsrett til verket og eiendomsrett til et eksemplar av verket.

Det er reist spørsmål ved hvor langt bruksrettskonstruksjonen rekker. Dette har riktignok vært drøftet i tilknytning til spørsmålet om rett til videresalg etter ?vl. § 21, [nå § 19] men det kan være grunn til å bruke samme eksemplarbegrep i begge sammenhenger.(22)

Det kan stilles opp noen generelle kriterier for avgjørelsen om erverver har fått eiendomsrett eller ikke.

- Ved salg over disk hvor det reelt sett ikke inngås noen individuell avtale mellom partene, må det regnes for et kjøp hvor erverver får eiendomsretten til eksemplaret. Ensidig klausulering fra selger gjennom såkalte «shrink wrap» klausuler kan man normalt se bort fra da de ikke kan anses for vedtatt.(23)

- Betales et engangs vederlag for en tidsubegrenset «bruksrett» må dette anses for overdragelse av eiendomsrett til eksemplaret.

- Betales et løpende lisensvederlag vil erverver ikke ha fått noen eiendomsrett. Tilsvarende gjelder dersom lisensen bare er gitt for nærmere angitt bruk, f.eks. bruk på bestemte maskiner, på et bestemt antall maskiner m.v.

Mot å betrakte erverv av et datamaskinprogram som erverv av en ting også når erverver får eiendomsrett til eksemplaret kan anføres at erverver vanligvis får visse opphavsrettslige beføyelser i tillegg til eksemplaret. Dette gjelder rett til å fremstille eksemplarer som er nødvendig for bruk av programmet, f.eks. kopiering til harddisk og til maskinens indre lager, og til å fremstille sikkerhetskopier.(24) Jeg vil ikke gå nærmere inn på disse spørsmålene i denne sammenhengen, men vil antyde at forslaget til ny § 39a i ?vl. [nå § 39h](25) muligens vil løse problemet ved at de aktuelle beføyelser da overføres etter loven med mindre annet er avtalt. Etter min mening vil det være uheldig om salgspant i datamaskinprogrammer skal være avskåret i enhver sammenheng.

Det må også anføres at en avtale som etter eget innhold gjelder overdragelse av bruksrett og samtidig betinger salgspant vil være i motstrid med seg selv slik at ikke begge vilkårene kan opprettholdes samtidig.

7 Leasing

Leasing generelt er ikke lovregulert. Pantel § 3-22 (2) bestemmer at en del av reglene om salgspant skal gis tilsvarende anvendelse ved leasing. Det er imidlertid antatt at dette bare gjelder leasing av løsøreting. Dette er ikke til hinder for at det også kan inngås leasingavtaler også for immaterielle rettigheter, men pantelovens bestemmelser vil ikke gjelde for slike avtaler. Man må her gå fram etter reglene om leie utenfor pantelovens område.(26) Leasing er derfor en mulig finansieringsform ved anskaffelse av datamaskinprogrammer uansett hva slags rettigheter erverver får overført.

I prinsippet må leasing også kunne anvendes ved finansiering av utvikling av programmer og databaser. I slike tilfeller må man imidlertid overdra rettighetene til leasingselskapet og deretter leie dem tilbake, noe som synes lite praktisk. I praksis vil derfor slik virksomhet ikke kunne finansieres ved leasing.

Noter:

1: Denne utviklingen er nærmere beskrevet i bl.a. Peter Seipel: Information i paket och bitar, i Juristen i datasamfunnet, Nordisk ?rbok i rettsinformatikk 1984, Stockholm/ Oslo 1984, s. 9 - 14 og i Jon Bing: Information Law, i Journal of Media Law and Practice 1981 s. 219 - 239, også trykket i Tarjei Stensaasen (red.): Utvalgte emner i jus og edb, 3. utg., CompLex 14/83 s. 77 - 97.

2: Se nærmere Tarjei Stensaasen: Rettslig vern av edb- programmer og databaser, Oslo 1987, s. 42-55 om datamaskinprogrammenes opphavsrettslige vern.

3: Om de generelle vilkår, se Sjur Brækhus: Omsetning og kreditt, avsn. 212.2, Institutt for privatrett stensilserie nr. 102, Oslo 1984, s. 55 - 70.

4: Ot.prp. nr. 39 (1977-78) s. 52.

5: Opphavsrett til datamaskinprogrammer skapt i ansettelsesforhold er nærmere behandlet i Tarjei Stensaasen, l.c. s. 107 - 111 og Jørgen Bull: Arbeidsgivers og arbeidstagers rettigheter i dataprogrammer, i Nordisk �rbok i rettsinformatikk 1984, s. 85 - 91.

6: Se nærmere om databasemarkedet i Tarjei Stensaasen l.c. s. 196 - 205.

7: NOU 1986:18 s. 18 og W. Weincke: Ophavsret, København 1976, s. 48.

8: Se Tarjei Stensaasen l.c. s. 223 - 235 og NOU 1986:18 s. 18 om databasers opphavsrettslige vern.

9: Katalogvern av databaser er drøftet i Tarjei Stensaasen l.c. s. 236 - 245. Katalogregelen generelt er utførlig drøftet i Tarjei Stensaasen: Opphavsrettslovens õ 43 («Katalogregelen»), CompLex 10/85, Oslo 1985.

10: Rådsegn 8 fra Sivillovbokutvalet, Oslo 1970, s. 142.

11: Se Ot.prp. nr. 39 (1977-78) s. 52.

12: Ot.prp. nr. 39 (1977-78) s. 52.

13: Rådsegn 8. s, 84.

14: Se nærmere Tarjei Stensaasen, Opphavsrettslovens õ 43, s. 101 - 105.

15: Ot. prp. nr. 26 (1959-60) s. 69.

16: Birger Stuevold Lassen stiller opp et tilsvarende utgangspunkt når det gjelder konkursboets rett til å tre inn i rettighetserver- verens kontrakt i TfR. 1983 s. 382, note 140.

17: Se Kai Kr�ger Pengekrav, 2. utg., Bergen 1984 s. 92 - 98 om de allminnelige regler for debitorskifte.

18: Ot. prp. nr. 26 (1959-60) s. 69.

19: Se Birger Stuevold Lassen i Knophs Oversikt over Norges rett, 8. utg. Oslo 1987, s. 725. Se også Birger Stuevold Lassen i TfR 1983 s. 379 - 383, hvor kreditorforfølgning overfor rettighetshaver behandles mer inngående.

20: Se Ot. prp. nr. 39 (1977-78) s. 52, sitert ovenfor i avsnitt 2 ved note 4.

21: Sjur Brækhus: Omsetning og kreditt, avsn. 212.23, s. 62.

22: Se drøftelse i Tarjei Stensaasen, Rettslig vern ..., s. 90 - 91.

23: Se nærmere Magnus Stray Vyrje, «Shrink-Wrap» klausuler, LoR 1986 s. 47 - 53.

24: Se nærmere Tarjei Stensaasen, Rettslig vern .., s. 63 - 64 og s. 84 - 86, Jon Bing l.c. s. 7 - 8 og s. 25 - 27 og NOU 1986:18 s. 31 - 32.

25: NOU 1986:18 s. 35.

26: Se uttalelse fra Justisdepartementets Lovavdeling av 9.2.1983, jnr. 2505/82 E, gjengitt i Carl-Bernhard Kjelstrup, Liten panterett, 2. utg, Oslo 1987, s. 222.


Opphavsrett


More >>
Forfatter: Ole Andreas Rognstad
Boken gir en fremstilling av opphavsretten i vid forstand, det vil si vernet for åndsverk og nærstående prestasjoner. I tillegg behandles tilgrensende områder som vederlagsordninger og vernet for private håndteringssystemer.

Det redegjøres for opphavsrettens historikk og begrunnelse, og hovedtrekkene i åndsverklovens regler fremstilles i lys av den internasjonale utviklingen på opphavsrettsområdet. Boken er beregnet på jusstudenter, jurister og andre som i sitt virke berøres av opphavsrettslige problemstillinger. Med litteraturliste og stikkordregister.

Bestill fra:
Bokkilden
Level: , 459 pages RefNr: 9788215007298
Format: Method Medium: Book (hardcover)
Series: Publisher: Universitetsforlaget

Previous page: Previous page: Platebransjens problem