Bing Hodneland logo

Fra 1. august 2012 vil jeg være advokat på heltid som partner i Bing Hodneland.



Nye bøker


Mer >>
Flere nye bøker

Gå til "bokhandelen"

Geocaching i Norge
Amazon US
In Association with Amazon.co.uk


Previous page:

Elektronisk marked

Next page:
Previous page: Betaling via Internett Next page: Liv og lov i et liberalisert marked

Juristkontakt 01/99: Elektronisk marked

Av professor dr juris Olav Torvund

1 Innledning
Det har vært sagt at elektronisk marked er omtrent som tenåringer og sex: Alle snakker om det, få praktiserer det og de som gjør det har ikke noe utbytte av det. Men tegn tyder på at markedet er i ferd med å vokse seg ut av tenåringsstadiet.

Når man skal betrakte det elektroniske marked, kan det være hensiktsmessig å skille mellom et "business to business" og et "business to consumer" marked. Mellom næringsdrivende har man i det som i denne sammenhengen må anses som lang tid, gjennomført transaksjoner elektronisk. Finansmarkedet, store industrisektorer som bilindustrien, reiselivsmarkedet og en rekke andre markeder ville ikke kunne operere på dagens nivå uten elektronisk transaksjonsutveksling. Men så lenge utviklingen skjer innenfor relativt lukkede markeder, får den ikke så stor oppmerksomhet i samfunnet.

Det som har skjedd i de senere år, er at man har fått en utvikling fra et lukket marked med en-til-en relasjoner, til åpne massemarkeder med en-til-mange og mange-til-mange relasjoner. I et rettslig perspektiv er det dette siste aspektet som er mest interessant. I denne artikkelen vil jeg peke på noen av de viktigste juridiske utfordringer som følger av denne utviklingen.

Man har ikke kommet til noen entydig avgrensning av hva som skal regnes som elektronisk marked, og jeg har vært igjennom ganske mange ørkesløse diskusjoner om hvorvidt den ene eller annen type virksomhet skal regnes som "elektronisk handel". Selv synes jeg slike terminologiske øvelser er ganske uinteressante. Ulike formål vil ofte kreve litt ulike avgrensninger, og det viktigste er at man klargjør egen terminologi.

Et elektronisk marked vil ha ett eller flere av følgende elementer:

  • Markedsføring gjennom elektroniske medier
  • elektronisk avtaleslutning
  • elektronisk betaling
  • elektronisk levering

Markedsføring gjennom elektroniske medier, f eks TV har vi hatt lenger enn vi har hatt betegnelsen "elektronisk marked". At man går over til andre elektroniske medier gjør at markedsføringen får en annen karakter, men ikke slik at det er grunn til en prinsipielt annen rettslig behandling. Mediespesifikk lovgivning skaper riktignok en del friksjon når teknologier og tjenester konvergerer, men de spørsmålene må jeg la ligge.

Elektronisk avtaleslutning har man også hatt lenge. Inkluderer man gammel elektronikk som teleks, har man en lang tradisjon. Men her skjer det viktige endringer, særlig når man ser på avtaleslutning i et åpent massemarked.

I praksis skjer alle betalinger, bortsett fra dagliglivets småtransaksjoner, elektronisk. Om vi leverer et betalingsoppdrag på papir, så blir alle betalingsdata overført til elektroniske systemer straks de er kommet inn i banken. Men de fleste vil nok ikke finne det hensiktsmessig å bruke betegnelsen "elektronisk marked" om vi betaler dagligvarer med bankkort eller om husleien overføres gjennom et elektronisk system.

Elektronisk levering er bare aktuelt for visse tjenester, som kan betegnes som digitale ytelser. Dette kan være video på forespørsel gjennom kabelnett, overføring av dataprogrammer, informasjonstjenester, osv. Mange av de mest spennende rettslige utfordringene knytter seg til denne form for levering. Men vi ville utelukke en av de mest kjente aktørene i det elektroniske marked, bokhandelen amazon.com om vi bare inkluderer ytelser som leveres elektronisk i avgrensningen av det elektroniske marked.

Selv mener jeg at elektronisk avtaleslutning er det mest sentrale element i et elektronisk marked, fulgt av elektronisk levering der dette måtte være aktuelt.

2 Varer og tjenester i et elektronisk marked
Mellom næringsdrivende med faste forretningsforbindelser sluttes en rekke enkeltavtaler innenfor en på forhånd inngått rammeavtale. Når Raufoss leverer støtfangere til Volvo, har man inngått en avtale om hva slags støtfangere som skal leveres, leveringsbetingelser m m. Men den enkelte bestilling skjer elektronisk mellom de to bedrifters produksjonsstyringssystemer, uberørt av menneskehånd. I finansmarkedene gjennomføres millioner av slike transaksjoner hver dag. Vi skal ikke glemme disse transaksjonene, men jeg vil ikke drøfte dem nærmere i denne artikkelen.

En stor del av det elektroniske markedet er hva man kan kalle en høyteknologisk variant av tradisjonell postordre. Man bestiller gjennom et elektronisk system, typisk internett, og så leveres varene gjennom posten, eller ved annen transportør. Vi kan i dag bestille matvarer på denne måten og få dem levert på døren. Bøker og plater er varer som er godt egnet for denne omsetningsformen, i og med at det er ønskelig med et meget bredt utvalg av standardiserte produkter. Mange vil nok kvie seg for å kjøpe klær via nettet. Men det burde ikke overraske at Ellos er etablert på nettet ?? kan man kjøpe klær på postordre etter papirkatalog, kan man også bestille elektronisk. Og når nettet f eks kan gi deg muligheter til å bestille Levis jeans sydd etter mål, levert hjem, blir det mer interessant. Skal du sende blomster gjennom Interflora kan det være vel så greit å plassere ordren via nettet, som å oppsøke en blomsterforretning som likevel ikke kan gjøre annet enn å ta imot din bestilling og betaling.

Alle former for bookingtjenester ligger vel til rette for elektronisk handel. Vi trenger ingen hotell-voucher så lenge vår bestilling er registrert. Flyselskapene er i ferd med å innføre elektroniske systemer hvor vi ikke lenger trenger billetter. På teater og konserter kan det fortsatt være hensiktsmessig med gammeldagse billetter for å få rask gjennomstrømning inn i salen. Men det er bare spørsmål om tilstrekkelig effektiv teknologi. Når bomsystemene utenfor våre større byer er i stand til å lese abonnementsbrikken, sjekke denne mot en database og eventuelt tenne varsellys og gjøre videoopptak i løpet av den korte tiden det tar å passere en bomstasjon, så bør det være mulig å lage et billettsystem hvor kontrollen ikke forsinker gjennomstrømningen.

Finansmarkedene har lenge ligget i forkant av utviklingen, hvilket ikke burde overraske noen. Finansielle transaksjoner er kun informasjonsutveksling, uten noen fysisk leveranse. Dagens finansmarkeder ville ikke kunne fungere med et ikke-elektronisk marked.

Endelig har vi alle digitale ytelser, som ligger vel til rette for å omsettes på denne måten. Dette kan være en litt mer avansert betalings-TV, hvor vi betaler per program i stedet for per kanal. Det kan være musikk som avspilles etter vårt ønske. Det kan være informasjonstjenester av alle slag, så som Lovdata, børsinformasjon, nyhetsarkiv, leksika, osv. Videre kan det være filoverføring, f eks ved kjøp av datamaskinprogrammer. Innenfor den store og uensartede gruppen digitale ytelser, må vi vente at kreative personer utvikler forretningskonsepter og tjenester som vi i dag ikke kan forestille oss.

Selv om det ikke direkte reiser rettslige spørsmål, er det interessant også for jurister å merke seg hvordan markedet endrer seg når man tar i bruk en ny informasjonsteknologi. Den tradisjonelle megleren, som levde av å ha en oversikt som gjorde det mulig å koble tilbydere og etterspørrere, vil ikke ha det lett i det elektroniske marked. Denne oppgaven kan datasystemene gjøre like godt. Derfor har da også børsene i sin tradisjonelle form, som et sted hvor selgere og kjøpere møttes og sluttet avtaler, blitt erstattet av datamaskiner. Den som ikke klarer å tilpasse seg en slik utvikling, vil forsvinne fra markedet. Børsen er et eksempel på en institusjon hvis funksjon har endret seg dramatisk i de senere år. Man møtes ikke lenger på børsauksjon eller på børsgulvet for å finne selgere og kjøpere. Den tradisjonelle kjernefunksjonen er helt overtatt av datamaskiner. Men børsorganisasjonene har vært tilpasningsdyktige, og har utviklet nye oppgaver. Oslo Børs eksisterer enn så lenge, men det er ikke mye igjen av børsen slik vi kjente den for 15 år siden.

En annen truet gruppe er reisebyråene. Enhver kan gå inn i de store bookingsystemene som Amadeus og Sabre via internett, og da har man tilgang til akkurat den samme informasjonen som reisebyråene. Den informasjonen som reisebyråene hadde eksklusivt, er tilgjengelig for alle. Dermed må de utvikle og raffinere sine tjenester for å kunne gi en merverdi som markedet er villig til å betale for.

Det hevdes at maktbalansen i markedet forskyves i favør av kjøpere. Kjøperne vil ha bedre informasjon om markedet, og man ser økt bruk av anbudslignende anskaffelsesformer. I USA ble det i 1997 solgt biler for mer enn 2 mrd USD gjennom internett. Kjøperen forteller hva slags bil han vil ha, så legger selgere inn tilbud.

Endelig ser en at det etableres "elektroniske kjøpesentra" og andre mellommannsfunksjoner som er annerledes enn de vi kjenner fra før. Vi gjør nok også klokt i å forberede oss mentalt på at kreative personer vil utvikle forretningskonsepter som vi i dag ikke er i stand til å forestille oss.

3 Avtaler

3.1 Avtaleslutning
Et utall av ganger har jeg fått spørsmålet: Er en avtale inngått elektronisk gyldig, eventuelt bindende. Som jurister vet vi at det i utgangspunktet ikke er noen formkrav ved avtaleinngåelse, og at en avtale sluttet elektronisk er like bindende som enhver annen avtale. Men om svaret er enkelt, så er spørsmålet feil stilt.

Om vi begynner med det enkle, så ønsker partene å vite hva de har avtalt. Elektronisk kommunikasjon vil være skriftlig og ofte formalisert. Det er derfor lavere risiko for misforståelser, kreativ glemsel m m når kommunikasjonen har vært skriftlig, enn når man forhandler i møter eller per telefon. Her er man nesten tilbake ved den klassiske avtalslutning, basert på utveksling av tilbud og aksept.

Om avtalen sluttes via en web side, vil man enkelt kunne gjøre avtalevilkår tilgjengelig for kunden. Man kan klikke på et ikon, og få opp alle vilkårene på skjermen. Og tjenesten kan legges opp slik at kunden svarer ja på at han har lest og akseptert avtalevilkårene før ordren effektueres. Noen tjenester er lagt opp slik at man tvinges til å hente avtalevilkårene opp på skjermen, og svare på om man aksepterer eller ikke aksepterer vilkårene. Hvis man aksepterer, effektueres bestillingen. Aksepterer man ikke; avbrytes transaksjonen. I EFs forslag til direktiv om elektronisk handel 1 art 10 pålegger selger å opplyse om kontraktsvilkår, og å sikre at det foreligger et fullstendig og klart samtykke. I det samme utkastets art 5 er selger pålagt å gjøre visse opplysninger om virksomheten lett tilgjengelig. I kommentarene til denne bestemmelsen, heter det at kravet om at informasjonen skal være lett tilgjengelig er oppfylt dersom det fra alle sider er et lett synlig ikon man kan klikke på, og som da tar en til en side hvor informasjonen finnes. En må kunne gå ut fra at også kontraktsvilkår kan gjøres tilgjengelig på denne måten.

Den som handler må være sikret mot at et feilaktig museklikk binder en til en avtale man ikke hadde til hensikt å inngå. Dette kan i betydelig grad forhindres ved god tilretteleggelse av tjenesten. Det er vanlig å bruke "handlekurv" hvor man samler opp bestilte varer, og som man vil kunne gjennomgår før man "sjekker ut" og aksepterer handelen.

Angrefristloven gir forbruker en 10-dagers angrefrist, slik at spørsmålet om avtalebinding vil ikke i samme grad komme på spissen ved forbrukerkjøp. EF har forslått å utvide anvendelsesområdet for fjernsalgsdirektivet til også å omfatte finansielle tjenester.2 Når dette eventuelt blir vedtatt, må området for angrefristloven utvides til også å omfatte slike tjenester.

3.2 Formkrav
I innledningen til dette avsnittet skrev jeg at det ikke finnes generelle formkrav. Men man møter slike krav for mange typer av avtaler. Vi kan dele dem inn i tre hovedgrupper av formkrav.

For det første kan det være et direkte påbud om å utstede dokumenter. Før endringene i aksjeloven i forbindelse med etablering av Verdipapirsentralen i 1985, var det et absolutt krav om at det skulle utstedes aksjebrev. For å kunne etablere et "papirløst" aksjemarked, var det nødvendig å endre loven.

En annen gruppe er formkrav som gyldighetsbetingelse, typisk i form av et skriftlighets- og/eller underskriftskrav. Et eksempel er panteloven § 3??17, som krever skriftlighet ved avtale om salgspant. Et annet eksempel er tvistemålsloven § 452 annet ledd, som krever at avtale om voldgift skal inngås skriftlig.

Endelig har man regler hvor rettsvirkning er knyttet til form, gjerne i form av bestemte dokumenter. Igjen kan etableringen av Verdipapirsentralen gi et eksempel. Det var ikke noe til hinder for at man etablerte et "papirløst" registreringssystem for obligasjoner (fordringer), og noen slike systemer var allerede i drift da VPS ble etablert. Men hvis man ikke lenger ville benytte dokumenter i form av omsetningsgjeldsbrev, ville ikke gjeldsbrevlovens kapittel 2 komme til anvendelse på disse fordringene. Vi ville da få den situasjon at de fordringer som virkelig er ment for omsetning, og som hyppig blir omsatt, ville følge reglene for enkle krav og ikke være negotiable. For å etablere negotiabilitet for slike fordringer, var det nødvendig med ny lovgivning.

Når det er krav om skriftlighet, møter man spørsmålet om hva som skal til for å oppfylle et slikt krav. Ingen kan i dag si med sikkerhet at skriftlighetskravet i pantel § 3??17 eller tvml § 452 vil være oppfylt dersom avtalen inngås elektronisk. Man vil bruke skriftlig kommunikasjon, men man vil ikke skrive på et papir. Og det vil ikke foreligge en underskrift i tradisjonell forstand. Hvis man etablerer netthandel hvor levering på kreditt med salgspant er en del av forretningskonseptet, kan en slik usikkerhet være vanskelig å leve med. Og dersom man ønsker en voldgiftsklausul, løper man en risiko for at den blir tilsidesatt om avtalen sluttes elektronisk.

Krav om skriftlighet har ikke den samme begrunnelse i alle sammenhenger. Generelle løsninger basert på "trylleformularer" som sier at krav om skriftlighet anses oppfylt ved elektronisk kommunikasjon, er derfor ikke en god vei å gå. Man må gjennomføre en nærmere analyse av skriftlighetskravets funksjon og begrunnelse på de områder hvor man ønsker å ta elektronikken i bruk.

Selv om det ikke er noe direkte krav om skriftlighet for den transaksjonen man ønsker å gjennomføre, kan skriftlighet være en forutsetning for å oppnå ønskede sidevirkninger. I Norge er det ikke noe krav om at avtaler om kjøp og salg av fast eiendom skal skje skriftlig. Tvert imot sies det uttrykkelig i avhendingslova § 1??3 at den kan gjøres muntlig. Men skal avtalen tinglyses må man ha et skriftlig dokument, og slike avtaler har begrenset verdi når de ikke tinglyses. Og når Staten ikke anser den dokumentasjon man får om man benytter elektroniske flybilletter for god nok som bilag til reiseregning, utelukker man anvendelse av en rasjonell billettform.

Krav om skriftlighet i en eller annen form kan gi mange overraskelser. En av mine venner reiste nylig tur-retur Oslo?? Stockholm med elektronisk billett, hvilket hos SAS vil si at man bare identifiserer seg med sitt Eurobonuskort og ikke har noe reisedokument utover dette. Bookingen hentes automatisk fram i systemet når kortet leses. Alt gikk fint, helt til de gikk inn i taxfree butikken på Arlanda før hjemreise. Uten boarding kort eller billett, var det ikke mulig å handle taxfree. Og da har nok billettformen små utsikter til å bli populær hos nordmenn, annet enn på innenriksfly.

Ulike varianter av indirekte skriftlighetskrav må man være forberedt på å møte i mange sammenhenger. Ofte er det ikke rettsreglene som krever skriftlighet, men rutiner som er lagt opp med den selvsagte forutsetning at alle har et papir.

3.3 Sikkerhet ?? digital signatur
En stor utfordring ved elektroniske handel i åpne nett, er hvordan man på en sikker måte skal kunne identifisere sin medkontrahent. Med vanlig elektronisk post er det ikke vanskelig å veksle mellom å utgi seg for Julenissen og Paven, om man skulle ønske det. Om jeg oppgir navnet Peder ?s, så er det ikke lett å kontrollere om det virkelig er Peder ?s som inngir ordren.

Man må kunne forsikre seg om at meldingen virkelig er sendt av den oppgitte avsender. Endelig må man sikre at meldingen ikke kan endres underveis, eller etter at den er mottatt. Sikker informasjon reduserer risikoen for konflikt, og det gjør situasjonen enklere å håndtere om den skulle oppstå en konflikt.

En teknikk som mange i dag har stor tro på, er såkalte digitale signaturer. Selv synes jeg betegnelsen signatur lett kan gi feilaktige assosiasjoner. En sammenligning med de gammeldagse lakksegl treffer bedre. Men jeg bøyer meg for praksis, og bruker betegnelsen signatur.

Digital signatur bygger på avanserte krypteringsteknikker. For å forstå litt av hvordan slik kryptering fungerer, må man la det synke inn at alle meldinger overføres i digitalt format. Det vil si at alt overføres i form av ett-tall og nuller, og alle data er representert ved tallstørrelser. Dette betyr bl.a. at all informasjon kan behandles matematisk. Rent intuitivt vil man ikke akseptere at f eks denne artikkelen kan multipliseres med 3,14. Men det er mulig når den er lagret digitalt.

Ved hjelp av avanserte matematiske funksjoner som jeg ikke skal forsøke å forklare (og som jeg ikke hadde vært i stand til å forklare om jeg hadde forsøkt), har man utviklet systemer hvor man bruker en nøkkel for å kode meldingen, og en annen for å dekode denne. I seg selv er ikke dette vanskelig. Men det er viktig at man ikke skal kunne beregne en nøkkel i dette nøkkelparet med utgangspunkt i den andre ?? og da er ikke matematikken lenger enkel.

Alle som bruker slike systemer får tildelt to nøkler, en offentlig og en privat. Den offentlige kan distribueres omtrent som man gjør med telefonnumre. Den private er det viktig at ingen uvedkommende får tilgang til. Hvis jeg koder en melding med min private nøkkel, vil den bare kunne dekodes ved hjelp av min offentlige nøkkel. Hvis meldingen lar seg dekode ved hjelp av min offentlige nøkkel, må min private nøkkel ha vært benyttet for å kode meldingen. Det er slik en digital signatur fungerer.

Systemet fungerer begge veier. Hvis jeg velger å kode meldingen med mottagers offentlige nøkkel, vil den bare kunne dekodes ved hjelp av dennes private nøkkel. Det vil si at ingen andre vil kunne lese meldingen.

Teknisk er systemene svært sikre, om man benytter tilstrekkelig lange nøkler for koding og dekoding. Men ingen kjede er sterkere enn det svakeste ledd, og i dette tilfellet er det tildeling og administrasjon av nøkler. Hvis jeg kan gå til en tilfeldig nøkkelutsteder, presentere meg som Mikke Mus og få utstedt et nøkkelpar til Mikke Mus, gir det ingen sikkerhet. Man kan være sikker på at meldingen er sendt av den som utga seg for Mikke Mus, men det er til liten hjelp om man ikke vet hvem som skjuler seg bak dette navnet.

En digital signatur kan også brukes i et lukket nett, hvor signaturen bare brukes til begrensede formål. Europay utsteder såkalte SET-sertifikater (Secure Electronic Transactions), basert på digitale signaturer. Disse brukes for å få en sikrere betalingstjeneste ved netthandel. Systemet er lukket i den forstand at bare Europays kunder får slike sertifikater. Funksjonen er begrenset slik at Europay innestår for betaling overfor selger når slike sertifikater har vært benyttet og prosedyrene har vært fulgt. Om et sertifikat utstedt til Olav Torvund blir brukt i en transaksjon, innestår de ikke for at man virkelig handler med meg. Men de innestår for at selger får betaling om han har stolt på et sertifikat de har utstedt.

Med begrenset funksjonalitet og begrenset brukerkrets, blir ansvarseksponeringen overblikkbar. Dersom det utstedes generelle sertifikater til bruk i åpne transaksjoner, har utsteder langt mindre muligheter til å vurdere bl. a risiko og ansvar. Mange ser i dag et mulig forretningsområde i å tilby slike tjenester. Men krav til tjenesten og ansvarsspørsmålene er langt fra avklart, og løsningsforslag er kontroversielle. EF har kommet med et forslag til direktiv om digitale signaturer.3 Flere land, deriblant Danmark, har kommet med lovforslag. Men de har møtt betydelig motstand. I slutten av november ble det meldt at Frankrike, Italia, Portugal og Tyskland blokkerer muligheten for å komme til et kompromiss innenfor EU. Og Danmark har stilt sitt forslag i bero i påvente av en avklaring i EU.

4 Betaling
En forutsetning for effektiv handel, er at man har sikre betalingstjenester. Kjøper skal ikke risikere å betale uten å få avtalt ytelse, og selger skal være sikret betaling når han leverer.

Den store utfordringen er ikke å etablere betalingssystemene i seg selv. Slike løsninger har man, og de har vært i drift ganske lenge. Problemet er koblingen mellom betaling og levering.

I den grad selger ikke har valgt å levere på kreditt, har "kredittkort" til nå vært den mest vanlige oppgjørsformen. Jeg setter "kredittkort" i anførselstegn, for kortet er ikke i bruk i transaksjonen annet enn som en huskelapp for kontonummeret. Man bruker sin konto hos kortselskapet.

Problemet er at dette gir en dårlig sikkerhet. Man oppgir 14 ?? 16 sifre og en utløpsdato, i tillegg til sitt navn. Verken person eller kort er til stede hos selger, og transaksjonene blir ikke autentisert. Ved varer som skal leveres fysisk, er det mulig å kontrollere leveringsadresse mot regningsadresse. Ved digitale ytelser har man heller ikke den muligheten. Man er dessuten redd for at uvedkommende skal kunne få tak i kortnummer når det overføres gjennom internett.

Kortselskapene har i det siste fortalt oss at det er uaktsomt, muligens grovt uaktsomt bruke sitt kortnummer på denne måten. Problemet er at de taler med to tunger. Kortselskapene har i lang tid akseptert slike transaksjoner, og markedet har innrettet seg etter dette. Man får inntrykk av at kortselskapene gjerne vil ha transaksjonene, men at de ikke vil akseptere den risiko det måtte medføre. Selv har jeg vanskelig for å akseptere at det er mer uaktsomt å oppgi kortnummer på internett enn det er å la det bli registrert i en butikk, på en bar eller en restaurant. Og den ekspertise jeg har konsultert, sier at man ikke kjenner et eneste tilfelle hvor man har fanget opp et kortnummer under transmisjon i internett. Internett fungerer på en slik måte at det er svært lite sannsynlig at noe slikt i det hele tatt skal kunne skje. Uansett er det nok heller selger som opptrer uaktsomt når han aksepterer slike transaksjoner, og kortselskapene medvirker når de aksepterer disse. Men for selger kan virksomheten fortsatt være lønnsom om f.eks. 99 av 100 betaler uten problemer, slik at det er en fornuftig forretningsmessig beslutning å akseptere slike transaksjoner. De er ikke så sikre som man kunne ønske, men likevel sikrere enn levering på kreditt til ukjente kunder.

I fremtiden vil vi se flere betalingstjenester basert på bruk av digitale signaturer og ulike varianter av smartkort. Man vil nok også se ulike løsninger for å håndtere mikrobetalinger, men de lar jeg ligge i denne sammenhengen.

5 Levering av digitale ytelser
Digitale ytelser er en uensartet gruppe. Informasjons- og rådgivningstjenester må vurderes med utgangspunkt i de krav som stilles til tjenesten. For en nettavis vil det være injurielovgivning og opphavsrett som har størst interesse, mens det for visse andre tjenester kan være grensen mellom ulovlig pornografi og lovlige erotiske ytringer har størst betydning. Om en advokat ønsker å gi rettsråd via nettet, så er det profesjonsansvaret som kommer inn.

I det følgende vil jeg begrense meg til å drøfte visse sider ved levering av opphavsrettslig vernede informasjonsprodukter. Disse produktene kan være videogrammer, dataprogrammer, fonogrammer, mv.

Tradisjonelt har slike produkter blitt distribuert i form av fysiske eksemplarer, om vi holder kringkasting utenfor. Eksemplarene kan være videokassetter, CD-plater med musikk eller CD-rom plater med et dataprogrammer.

Kjøper forutsettes å bruke det leverte eksemplaret, og skal normalt ikke fremstille nye eksemplarer. Bruk av dataprogrammer forutsetter riktignok en viss eksemplarfremstilling, noe som er hjemlet i åvl § 39h, men også det lar jeg ligge.

Det er ingen tvil om at det leverte eksemplar er en ting, og at transaksjonen er et kjøp. Da jeg i dag kjøpte en CD med Wagners "Der Fliegende Holländer", så ble jeg eier av det eksemplaret. Jeg har også rett til å selge denne platen til andre, om jeg ikke skulle like innspillingen. Dette følger av åvl § 19. (Jeg ser da bort fra at Wagner døde i 1883, slik at hans musikk ikke lenger er opphavsrettslig vernet.)

Forretningen hvor jeg kjøpte platen har kjøpt inn et antall eksemplarer, og selger disse videre. For forretningen er det med andre ord et vanlig detaljsalg. Skulle det vise seg at platen var mangelfull, kunne jeg ha reklamert etter kjøpslovens regler.

Hvis jeg i stedet hadde kjøpt platen i en forretning som brenner CD'en på forespørsel, hadde transaksjonen hatt en helt annen karakter. (En slik forretning finnes i dag i London.) Avtalen mellom forretningen og meg ville fortsatt ha vært et kjøp. Men denne forretningen driver lisensproduksjon av CD-plater, ikke vanlig videresalg av innkjøpte eksemplarer. Rettsforholdet mellom denne lisensprodusenten og de ulike rettighetshavere blir et annet og mer komplisert enn tradisjonelt detaljsalg, med avregning av lisensavgift, kontroll med produksjon, osv.

Går vi et steg videre, slik at jeg selv henter filene via internett, endrer transaksjonen karakter også i forhold til meg som sluttbruker. Hvis jeg "kjøper" et dataprogram på denne måten, noe jeg har gjort ved flere anledninger, får jeg ikke levert et programeksemplar fra leverandøren. Denne stiller et program til min disposisjon, som jeg kan kopiere over nettet. Jeg kjøper ikke et eksemplar. Jeg fremstiller et eksemplar hos meg selv, og betaler for retten til å gjøre dette. Nå er det jeg som driver en form for lisensproduksjon. Skulle jeg finne ut at programmet ikke passer til mitt behov, er det ikke lenger opplagt at jeg har rett til å selge det videre. Med mindre jeg selger min PC med programmet ferdig installert, vil jeg måtte fremstille enda et nytt eksemplar for et slikt salg. ?vl § 19 gjelder det eksemplar jeg har kjøpt, den gir ikke noen rett til å fremstille et nytt eksemplar for et tilsvarende salg. Tar vi utgangspunkt i at jeg har fått overdratt den opphavsrettelige beføyelse å kunne fremstille et eksemplar til eget bruk, så er utgangspunktet i åvl § 39b annet ledd at denne retten ikke kan overdras videre uten samtykke.

Det kan argumenteres for en noe mer fleksibel tolkning enn den jeg her skisserer, og åndsverklovens forarbeider gir en viss støtte til en utvidende tolkning av åvl § 19.4 Men dette kan uansett ikke strekkes lenger enn at man kan selge det eksemplar man opprinnelig fremstilte. Man kan ikke fremstille et nytt eksemplar for salg.

Også forankringen i kjøpsloven glipper når jeg får programmet levert via nettet i stedet for på et fysisk medium. Legger man til grunn at kjøpsloven gjelder kjøp av løsøre og overdragelse av rettigheter i et annenhåndsmarked, faller levering via nett utenfor. Det er ingen reell grunn til forskjellsbehandling, bortsett fra når det gjelder selve leveringshandlingen, og man vil nok i stor grad kunne anvende kjøpsloven analogisk. Men om jeg som forbruker handler på denne måten, vil jeg ikke uten videre kunne regne med at kjøpslovens preseptoriske regler slår igjennom overfor avvikende avtale, så lenge transaksjonen faller utenfor kjøpslovens anvendelsesområde.

Jeg vil ikke utdype disse spørsmål i denne sammenhengen. Men de viser at den rettslige regulering er avhengig av medium og leveringsmåte for ytelser som mange vil oppleve som identiske. Uansett hvor vi skulle komme til å trekke grensene for de ulike bestemmelser anvendelsesområder, så er det ingen god lovgivningssituasjon.

Levering via nettet reiser også spørsmål om kontroll med utnyttelse av vernet verk, om administrasjon av rettigheter, m m. Og blir kontrollen for omfattende, beveger vi oss inn i vanskelige personvernspørsmål. Men også disse spørsmål må jeg i denne omgang la ligge.

6 Internasjonalisering
Internett kjenner ingen landegrenser. Med enkle museklikk kan vi hoppe fra Norge til Danmark, til USA, til Australia, osv. Ofte vil man ikke vite fra hvilket land varen eller tjenesten tilbys. Dette gjelder også om man bruker andre elektroniske kommunikasjonskanaler.

For en tid siden kjøpte jeg en språkmodul til Word Perfect. WP eies nå av det canadiske selskapet Corel, som har internettadressen corel.com. Her fant jeg et norsk telefonnummer. På dette nummeret ble jeg møtt av en dame som snakket svensk, men jeg har ingen anelse om hvor i verden hun befant seg. Jeg spurte hvor produktet, i dette tilfelle en CD-rom plate, ville bli levert fra, og fikk oppgitt at den ville bli sendt fra Irland. Hvis jeg skulle ende i en konflikt med Corel etter dette kjøpet, og anlegge søksmål, er det ikke enkelt å avgjøre i hvilket land sak skal anlegges og hvilket lands rett som kommer til anvendelse.

Denne artikkelen gir ikke plass til gå nærmere inn i de internasjonale spørsmålene. Men vi skal merke oss at forbrukerhandel nå blir internasjonal i et langt større omfang enn den var tidligere. Og vi får situasjoner hvor handlinger i ett land får virkning i et annet. Vi kan tenke oss at et norsk verk blir ulovlig lastet opp på en server i England, og noen i Spania fremstiller ulovlige kopier basert på denne. Opphavsmannen bor i ?sterdalen, og beveger seg sjelden ut av sin dal. Men han vil ha erstattet det tap han lider som følge av den ulovlige kopieringen. Oppstår da dette tapet i Spania, England eller i ?sterdalen? Spørsmålet er relevant når jurisdiksjon og lovvalg i erstatningssaken skal avgjøres.

7 Reguleringsinitiativer
Det er bare mulig å gi et øyeblikksbilde, peke på noen reguleringsinitiativer, og spekulere litt om hvilken retning vi vil gå i.

EU er aktive, og satser mye på å avklare det rettslige grunnlaget for et elektronisk marked i Europa. Men så langt er det mest utkast til direktiver, som ikke er vedtatt. Direktivene er i stor grad gitt for å hindre at medlemslandene vedtar ulik lovgivning på nasjonalt plan, og dermed vanskeliggjør en utvikling mot et felles europeisk marked. Og som nevnt er direktivene kontroversielle, så det er ingen gitt å si hva som blir sluttresultatet.

Det som skjer i EU er nok det som vil få størst direkte betydning for norsk rettsutvikling på dette området. Men her har det norske folk besluttet å holde oss utenfor de organer hvor politikken utformes og avgjørelsene tas, så vi må bare avvente utviklingen og implementere resultatene.

UNCITRAL5 har utarbeidet en modell lov for elektronisk handel, og arbeider for tiden med Uniform Rules on Electronic Signatures. Danmark, Sverige og Finland har alle spilt en aktiv rolle i disse prosessene, mens Norge har valgt ikke å delta.

OECD er også aktive, og er særlig opptatt av beskatning, personvern og forbrukervern. Her deltar Norge, og Norge har ansvaret for en OECD konferanse i juni 1999.

Det som skjer i USA har også betydning for et internasjonalt marked. Det foreligger forslag til ny Uniform Commercial Code (UCC) art 2B, som skal regulere elektroniske transaksjoner. Men også dette forslaget er omstridt, så det er vanskelig å si hva som vil bli resultatet.

I Norge har man så langt gjort lite for å avklare de rettslige rammebetingelser og å etablere den regulering som er nødvendig for å få et velfungerende elektronisk marked. Men det har omsider begynt å skje noe. I desember 1998 besluttet regjeringen at det skal utarbeides en stortingsmelding om elektronisk handel, som etter planen skal legges fram i løpet av våren 1999. Det er grunn til å tro at denne bl.a. vil bli fulgt opp av arbeid for å komme fram til nødvendige lovendringer og ny lovgivning.

Fotnoter:
1. Forslag til EUROPA-PARLAMENTETS OG R?DETS DIREKTIV om visse rettslige aspekter av elektronisk handel i det indre marked, KOM(1998)586, 98/0325(COD), datert 18. november 1998

2. Europa-Parlamentets og Raadets direktiv 97/7/EF af 20. maj 1997 om forbrugerbeskyttelse i, forbindelse med aftaler vedroerende fjernsalg. Utvidelsesforslaget er Forslag til Europa-Parlamentets og Rådets direktiv om fjernsag af finansielle tjenesteydelser og om ændring af Rådets direktiv 90/619/E?F og af direktiv 97/7/EF og direktiv 98/27/EF.

3. Proposal for a European Parliament and Council Directive on a common framework for electronic signatures - COM(1998)297final.

4. Ot. prp. nr. 15 (1994??95) s. 123.

5. United Nations Comission for International Trade Law.

Noen bøker om E-handel


More >>
Elektronisk forvaltning i Norden
Praksis, lovgivning og rettslige utfordringer. I denne boken drøfter artikkelforfatterne utvalgte problemstillinger med relevans for alle forvaltningsorganer som vil omstille virksomheten ved hjelp av informasjons- og kommunikasjonsteknologi.
RefNr: 9788245005547
Bestill fra:
Bokkilden

More >>
Digitale sertifikater og sertifikattjenester
Roller, oppgaver og ansvar : en tillitsorientert tilnærming til sertifikatutstederens villedningsansvar. Boka henvender seg først og fremst til jurister, men kan også være relevant for IT-konsulenter og andre som arbeider med informasjonssikkerhet og løsninger for elektronisk signatur og identitetsforvaltning.
RefNr: 9788245005899
Bestill fra:
Bokkilden

Gå hit for full oversikt over bøker om E-handel.


Previous page: Previous page: Betaling via InternettNext page: Liv og lov i et liberalisert marked Next page:

Next page: Liv og lov i et liberalisert marked Next page:

Previous page: Previous page: Betaling via Internett