Hvem har opphavsrett?

1 Innledning
2. Hvem anses som opphavsmann?
3. Verk med flere opphavsmenn

3.1 Samarbeidsverk
3.2 Sammensatt verk
3.3 Bearbeidelser
3.4 Samleverk
4. Etter opphavsmannens død
5. Overdragelse og lisensiering
6. Ansettelses- og oppdragsforhold

6.1 Hovedregel
6.2 Særlig om dataprogrammer

1 Innledning

Den som skaper et åndsverk har opphavsrett til verket. Dette utgangspunktet fremgår av åvl § 1. Opphavsretten oppstår med andre ord hos den eller de som står for den skapende innsatsen. Andre innsatsfaktorer enn skapende innsats kvalifiserer ikke til opphavsrettslig vern, og de som bidrar med denne type innsats får følgelig heller ikke noen opphavsrett til det verk som skapes.

Det er mange som lever i den misforståelse at de får opphavsrett til de betaler for arbeidet, lar utviklingen skje på deres maskiner, eller som følge av andre bidrag av ikke skapende art. Noen har måttet betale relativt dyrt for slike misforståelser. Opphavsretten kan overdras, og man kan ha inngått avtaler som gjør av opphavsretten overdras til f.eks. den som betaler for arbeidet. Men det må ikke blandes sammen med spørsmålet om hvem som har den opprinnelige - den originære opphavsretten.

Terminologien kan være forvirrende. Betegnelsen opphavsmann brukes ofte både om den originære opphavsmann og den som har fått opphavsretten overdratt til seg. Jeg liker ikke denne terminologien, og forsøker å unngå den. Jeg foretrekker å resevere betegnelsen opphavsmann for den egentlig, den originære opphavsmann. Som fellesbetegnelse bruker jeg rettighetshaver. Men det er vanskelig å være helt konsekvent. Det klinger dårlig om man sier at en handling krenker rettighetshavers rett. Derfor sier man heller at det krenker opphavsmannens rett også når denne retten har blitt overdratt.

2. Hvem anses som opphavsmann?

Utgangspunktet etter åvl § 7 er:

Som opphavsmann ansees, når ikke annet godtgjøres, den hvis navn eller alment kjente dekknavn eller merke på sedvanlig måte er påført eksemplar av verket eller blir oppgitt når det gjøres tilgjengelig for almenheten.

Utgangspunktet er at den som oppgis som opphavsmann anses som opphavsmann. I ordet anses ligger at vedkommende i rettslig sammenheng behandles som opphavsmann.

Dette behøver ikke være den virkelig opphavsmann. Når kjendiser "skriver" bøker er det ofte en "ghostwriter" som har skrevet boken. Står det bare navnet til den som "selvbiografien" handler om, vil denne i utgangspunktet bli ansett som opphavsmann. Er den fortalt til eller ført i pennen av eller tilsvarende, vil det være ghostwriteren som har opphavsrett -- eller i alle fall har en medopphavsrett. Hvem av de to som har opphavsrett, vil måtte avgjøres konkret. Også en fortelling som fremføres muntlig er opphavsrettslig vernet. Går man til det ene ytterpunkt, slik at vedkommende nærmest har diktert boken og ghostwriteren ikke har vært så mye mer enn en sekretær og språkvasker som har skrevet etter diktat vil den som forteller ha opphavsretten. I den andre enden finner man folk som Victoria Beckham, som visst nok ikke en gang skal ha lest sin "selvbiografi". Hun har ikke opphavsrett bare i kraft at hun har latt noen få lov til å skrive bok om henne. I de fleste tilfeller befinner man seg et sted mellom disse ytterpunktene. Om det er ghostwriteren, den boken handler om eller begge i fellesskap som har opphavsretten, må avgjøres konkret.

Det er det reelle forholdet som er avgjørende. Hvis det godtgjøres at en annen enn den hvis navn er påført eksemplar av verket som er den reelle opphavsmann er denne som også er opphavsmann. Partene kan gjerne inngå en avtale om hvordan inntekter skal fordeles, hvem som har rett til å råde over verket, osv. Men dette endrer ikke det grunnleggende forholdet. Man kan ikke inngå en avtale som blant annet. innebærer at vernetiden regnes med utgangspunkt i dødsåret til en som faktisk ikke var opphavsmann.

Det er nå vel kjent at det var Paul McCartney alene som skrev Yesterday. Men den er utgitt som et Lennon & McCartney verk i tråd med den pakten John Lennon og Paul McCartney inngikk da de begynte å spille sammen. Setter man det på spissen, så er det Paul McCartney som er opphavsmann, uansett avtaler. For Lennon & McCartney låter som reelt er John Lennons verk alene, kan dette ha praktisk betydning. Siden John Lennon døde i 1980 vil hans verk falle i det fri 1. januar 2051. Because skal være en Lennon & McCartney sang som er John Lennons verk alene - med et mulig bidrag fra Yoko Ono, og som i så fall vil være fri i 2051. Paul McCartney lever fortsatt, så ingen kan ennå si når hans verk vil bli fri. Men med utgangspunkt i at han i alle fall lever i 2005 kan det ikke bli tidligere enn i januar 2076. For deres samarbeidsverk vil det være Paul McCartneys dødsår som vil avgjøre vernetiden.

Ved anonyme og pseudonyme verk er det utgiveren eller forleggeren som representerer opphavsmannen og kan inngå avtale på dennes vegne. Dette følger av åvl § 7 annet ledd. Jan-Jöran Stenhangener et pseudonym, og det er fortsatt ikke kjent hvem som skjuler seg bak dette pseudonymet. Under dette pseudonymet er det utgitt flere kriminalromaner med ulike varianter av datakriminalitet. Enn så lenge handler forlaget på "Stenhagens" vegne. Skulle pseudonymet bli allment kjent vil man ta utgangspunkt i den relle opphavsmannen. Det er vel kjent at Bernhard Borge er et pseudonym som Andre Bjerke brukte da han skrev kriminalromaner, og da er det hans arvinger som nå har opphavsretten. Noen ganger er det oppgitt hvem dette er, andre ganger ikke. Noen bøker -- særlig underholdsningslitteratur -- er i realiteten "industriprodukter" skrevet av et stort team av forfattere under det samme pseudonymet.

Hvis et pseudonym ikke blir avslørt vil vernetiden regnes fra utgivelsesåret. Man kan ikke ta utgangspunkt i dødsåret til en person man ikke vet hvem her (eller var). Om navnet blir kjent før denne vernetiden har løpt ut, vil man regne vernetiden etter de allminnelige regler. Hvis arvingene avslører avslører et pseudonym som den senere berømte kunstneren brukte i sin ungdom, vil de kunne oppnå en betydelig forlengelse av vernetiden. Ble verket derimot først utgitt etter at opphavsmannen var død, vil det føre til en kortere vernetid.

3. Verk med flere opphavsmenn

3.1 Samarbeidsverk

Hvis flere bidrar med skapende innsats er utgangspunktet at alle på en eller annen måte har en del i opphavsretten til verket. Så lenge man arbeider parallelt har man det som kalles et horisontalt samarbeid. Men dette er ikke alltid så enkelt. Hvis to eller flere personer bidrar til å skape verket og deres ytelser ikke kan skilles ut som særskilte verk, har de opphavsrett i fellesskap. Dette følger av åvl § 6.

Hvis man ikke kan skille hvem som gjorde hva fordi det hele er resulatet av en kollektiv skapelsesprosess er situasjonen uproblematisk. Den er i alle fall uproblematisk når det gjelder å slå fast at de har opphavsretten i fellesskap. Man har da det som kalles et ekte samarbeidsverk. Men et verk kan godt være et ekte samarbeidsverk som om man kan skille ut de enkeltes bidrag. De virkelig Beatles-lærde vet ofte hva som var John Lennons og hva som var Paul McCartneys bidrag. Men selv om man vet hvilke linjer som kom fra hvem, så kan man ikke skille ut delene ut som to selvstendige verk. Tilsvarende kan man ikke plukke setningene i en Bing & Bringsværd historie fra hverandre og si at Jon Bings setninger til sammen utgjør et verk, mens Tor Åge Bringsværds setninger blir et annet verk. Til dette er bidragene for tett flettet inn i hverandre. Verket faller fra hverandre om man deler det opp, og de to delene man står tilbake med kan ikke stå på egne ben.

Når man har et slikt ekte samarbeidsverk følger det som nevnt av åvl § 6 at man har opphavsretten i felleskape. Det kreves da samtykke fra samtlige opphavsmenn til første gangs offentliggjøring. Hvis en mener at resultatet ikke holder mål, så kan ikke de øvrige gjennom en flertallsbeslutning bestemme at det skal offentliggjøres likevel. Men her er det en viktig modifikasjon: Dette gjelder bare dersom de ikke uttrykkelig eller stilltiende har samtykket på forhånd.

Hvis man har en uttrykkelig avtale er situasjonen i utgangspunktet enkel. Da holder man seg til det som er avtalt. Men om utgangspunktet er enkelt, så kan det likevel bli ganske komplisert i praksis. Hvis man skal lage en film er det veldig mange som på ulike måter bidrar til det ferdige produktet. At alle skulle bli enige før filmen kan ha premiere, vil føre til "polsk riksdag".

I søk på Google for å finne en enkel definisjon av "polsk riksdag" som jeg her kunne vise til, ble det klart at dette er et uttrykk som hos mange har mistet forankringen i sitt historiske opphav. Det utlegges gjerne som kaos, anarki, at alle snakker i munnen på hverandre, osv. Derfor denne lille innskutte historieleksjonen: I perioden 1652 til 1791 hadde alle medlemmer av Polens riksdag vetorett. I praksis betyr det at enhver beslutning må være enstemmig. Da blir det vanskelig å fatte noen beslutning om noe som helst. Det sies at Polens riksdag i løpet av 30 år bare klarte å treffe en ordentlig beslutning. Resultatet var en fullstendig lammet Riksdag, og det var i praksis adelen som styrte.

I praksis løser man som nevnt dette gjennom avtaler ved filminnspillinger. Noen forvalter rettighetene til filmen og tar de nødvendige avgjørelser. Avtalen må inkludere alle som har en liten flik av opphavsretten til sluttresultatet, ellers kan den uteglemte dukke opp og si nei. Det særdeles å ha avtalene på plass i forkant.

Hvis man ikke har en uttrykkelig avtale, blir det vanskeligere. Det er ikke noe krav om at en avtale skal være uttrykkelig. Mange avtaler sluttes ved det som i juridisk terminologi kalles konkludent adferd. Når vi tar varer i butikkhyllen, legger dem på båndet i kassen, betaler det som displayet viser og går med varene, så behøver kjøper og selger ikke veksle et ord. Men det er like fullt inngått en avtale. Når noen skaper et verk sammen, er det ikke noe som like tydelig markerer at det er inngått avtale eller hva denne avtalen går ut på. Når tre studenter utvikler et dataprogram eller medlemmene i et band lager musikk sammen, er det ikke lett å peke på noe som skulle tilsi at de har en avtale om hvem som kan forvalte opphavsretten på vegne av alle. En ikke helt upraktisk situasjon er at en person i praksis er den som tar seg av avtaler på vegne av alle, og at det går bra så lenge alle fortsatt er gode venner. Men når man ikke lenger er like gode venner og vedkommende fortsetter å handle på vegne av alle, kan konfliktene lett komme til overflaten.

Når et verk en gang har vært offentliggjort, kan hver av opphavsmennene gi samtykke til at verket igjen offentliggjøres på samme måte. Jon Bing kan gi samtykke til at en av bøkene fra Bing & Bringsværd skal gis ut på nytt, uten å spørre Tor Åge Bringsværd om dette. Her har vi gått fra en situasjon hvor alle i utgangspunktet har veto, til at alle kan gi samtykke uten å spørre de andre.

Gjelder det offentliggjøring på en ny måte eller i en ny form, er det igjen nødvendig med samtykke fra alle - forutsatt at man ikke har bestemt noe annet gjennom avtale. Jon Bing kan derfor ikke inngå avtale om filmatisering av skuespillet Å miste et romskip uten at også Tor Åge Bringsværd samtykker, om noen skulle være interessert i lage en slik film. Man aner her et betydelig rom for uenighet om hva som er offentliggjøring på samme måte og hva som er en annen måte. Men dette spørsmålet går jeg ikke nærmere inn på.

3.2 Sammensatt verk

Som nevnt ovenfor forutsetter et samarbeidsverk at den enkeltes ytelse ikke kan skilles ut som eget verk. Mange verk er sammensatt på en slik måte at man lett kan skille bidragene fra hverandre. Når Franz Schubert har laget musikk til et dikt av Johann Wolfgang von Goethe er det ikke vanskelig å identifisere hvem som har gjort hva. Både Schuberts musikk og Goethes dikt står utmerket på egne ben. Det er derfor ikke noen tvil om at begge deler utgjør hvert sitt verk. At begge er døde for så lenge sidene at deres verker er fri, er an annen sak.

Vi kan flytte eksemepelt litt nærmere vår egen tid. Finn Kalvik har laget mange melodier til dikt av Inger Hagerup. Men at Finn Kalvik har satt melodi til Det bor en gammel baker betyr ikke at Inger Hagerups arvinger må spørre ham om rett til å inkuldere dette i en ny samling av Inger Hagerups dikt. Finn Kalvik behøver på sin side ikke å spørre Inger Hagerups arvinger om lov til å gi ut instrumentalversjoner av sin melodi. Den står kanskje ikke like godt uten teksten, men det er likevel ikke tvil om at det er et eget verk.

Det er ikke nok at man kan skille ut en av delene som et selvstendig verk, hvis det som da står tilbake da knapt kan sies å utgjøre et verk. Det er en del poptekster som bare er oppstablede klisjeer, og som har liten verdi uten en fengende melodi. Og det er melodier som bare er resirkulering av standard akkordskjemaer og velkjente fraser, og som knapt vil kunne skilles fra alle andre tilsvarende melodier om det ikke var for en artig tekst. Da går vi inn i grenseland mellom samarbeidsverkene og de sammensatte verk. Igjen kan det være vanskelig å trekke grensen.

Spørsmålet om hvorvidt det er et samarbeidsverk eller et sammensatt verk har ikke bare betydning for den enkeltes rett til å disponere over verket. Det har også betydning for hvor lenge verket er vernet. For et sammensatt verk løper vernetiden separat for de enkelte deler. Er det et samarbeidsverk regnes vernetiden ut fra lengslevendes dødsår. Tidligere har det vært vanlig å hevde om brødrene George og Ira Gershwin at Ira skrev tekstene mens George skrev musikken. Men George Gershwin døde i 1937. Det vil si at hans musikk vil være fri fra og med 2008. Ira Gershwin har så vidt jeg vet aldri blitt kreditert som medkomponist til George Gershwins instrumentalmusikk. Så Rhapsody in Blue, An American in Paris og Concerto in F vil ubønnhørlig bli fri i 2008. Ira Gershwin døde i 1983. Hans verker vil derfor være vernet ut 2053, og vil sikkert gi de som sitter med rettighetene gode inntekter fram til dette tidspunktet. Av en eller anne uforklarlig grunn synes det imidlertid som om man nå mener at rollefordelingen mellom de to brødrene ikke var så klar som det tidligere har vært vanlig å hevde. Hvis man skulle anerkjenne Ira Gershwin ikke bare som tekstforfatter, men også som medkomponist til Summertime vil også denne melodien være vernet fram til 2053. Jeg vil tro at det kan gi litt ekstra penger i kassen. Om Yoko Ono skulle mene at flere av Lennon & McCartney sangene ble laget av John Lennon alene uten noe bidrag fra Paul McCartney, så har hun ikke noe økonomisk incitament til å insistere på noen slikt.

For filmverk har man tatt konsekvensen av at dette gjerne er verk med mange medopphavsmenn som det kan være svært vanskelig å holde oversikt over. Om man skulle følge hovedregelen ville man derfor måtte ha undersøkt dødsåret for samtlige for å kunne avgjøre om en film er falt i det fri eller ikke. Man har derfor en særregel i åvl § 40 om at vernetiden løper fra utløpet av dødsåret for den lengstlevende av hovedregissøren, forfatteren av filmmanuskript, dialogforfatteren og komponisten av musikk som er frembragt med henblikk på filminnspillingen.

3.3 Bearbeidelser

I åvl § 4 annet leddstår følgende:

Den som oversetter eller bearbeider et åndsverk eller overfører det til en annen litterær eller kunstnerisk form, har opphavsrett til verket i denne skikkelse, men kan ikke råde over det på en måte som gjør inngrep i opphavsretten til originalverket.

Det kan være vanskelig å trekke en grense mellom det å utnytte et verk slik at et nytt og selvstendig verk oppstår, og en bearbeidelse av et verk. Vi som skriver faglitteratur vil til stadighet benytte andres verk som grunnlag for det vi selv skriver. Men forhåpentligvis et vårt eget bidrag slik at det blir et nytt og selvstendig verk, og det lever sitt liv uavhengig av de verk man har bygget på og latt se inspirere av, se .åvl § 4 første ledd. Det er nok en gang vanskelig å trekke grensen, og igjen skal jeg la det spørsmålet ligge. Her er vi bare interessert i det som faller på den ene siden av grensen, nemlig det som er en bearbeidelse.

Når Peter Jackson lager film om Ringens Herre så er dette en bearbeidelse av J.R.R. Tolkiens romantrilogi. Det samme er Torstein Bugge Høverstads oversettelse av bøkene til norsk. Det følger av åvl § 4 at den som bearbeider verket har opphavsrett til verket i denne skikkelse. Det er altså Peter Jackson som har opphavsrett til filmen og Torstein Bugge Høverstad som har opphavsrett til den norske oversettelsen. Men så kommer fortsettelsen om at disse ikke kan råde over sitt verk på en måte som gjør inngrep i opphavsretten til originalverket.

Det er ikke mulig å løsrive bearbeidelsen fra originalen. Det følger av åvl § 2 første ledd at opphavsmannens enerett omfatter retten til å råde over verket i opprinnelig eller endret skikkelse, i oversettelse eller bearbeidelse, i annen litteratur- eller kunstart eller i annen teknikk. Peter Jackson og Torstein Bugge Høverstad vil allid ha med seg J.R.R. Tolkiens original. Et eksemplar av boken på norsk vil alltid være en eksemplarfremstilling av verket i oversettelse, og når filmen vises vil dette være en tilgjengeliggjøring for allmennheten i form av en fremføring av filmen. Begge deler er innenfor opphavsmannens enerett, og de må ha samtykke fra opphavsmannen får å kunne gjøre dette.

Opphavsrettslig terminologi er på dette punktet temmelig forvirrende. Når man lager en kopi eller en etterligning, så fremstiller man et eksemplar av verket. Så langt er det relativt enkelt. Men en visning i opphavsrettslig forstand er en visning av et eksemplar. Om noen viser deg en DVD plate med "Ringenes Herre" er det en visning. Enhver mediert presentasjon hvor man ikke ser på eksemplaret, er derimot en fremføring. Hvis du setter DVDen i en DVD-spiller og ser filmen, er det derfor en fremføring og ikke en visning av filmen. Når filmen presenteres på kino er det også en fremføring. Når kinoen viser en film er det alstå ikke en visning, men en fremføring. Det er når man støter på slikt at man blir fristet til å minne om at det ikke er jeg som har funnet på dette. Jeg er bare "the messenger" som forteller hvordan det er.

At J.R.R. Tolkien har opphavsrett til originalen, betyr likevel ikke at han -- eller nå hans arvinger -- har opphavsrett til det som Peter Jackson eller Torstein Bugge Høverstad har tilført verket. Om noen på eget initiativ skulle finne på å oversette en bok, så kan ikke den som har opphavsrett til originalen si "tusen takk, den tar jeg og gir ut". Men oversetteren kan heller ikke gi den ut uten samtykke fra den som har opphavsrett til originalverket. Man får på en måte flere lag av opphavsrett. Hver har opphavsrett til sitt lag, men dette laget kan ikke løsrives fra det fundament den er bygget på.

Det kan tenkes noen tilfeller hvor det faktisk er mulig å isolere "påbygget". Hvis noen lager en patch til et dataprogram eller noe annet som skal integreres med noe som allerede foreligger, kan det tenkes at man får rett til denne delen uavhengig av originalen. Det kommer an på hvor mye av originalen man har bygget inn i selve patchen. Men dette diskuterer jeg ikke nærmere.

Ved utvikling av dataprogrammer kan man her få ganske praktiske problemstillinger. Ved utviklingsprosjekter er det ikke uvanlig at flere samarbeider i sekvens. Noen lager kravspesifikasjon, kanskje basert på input fra en kunde. Andre bearbeider denne videre til en systemspesifikasjon. Deretter kommer det inn noen som gjør selve kodingen. Og da har jeg ikke tatt med de spørsmål som oppstår ved videreutikling og oppdatering av programmet. Et slikt samarbeid kalles gjerne et vertikalt utviklingssamarbeid. Det spørsmål som her kan oppstå, er hvem som har opphavsrett til det ferdige produktet.

Det hele starter med en idé. Men ideer er som kjent ikke vernet. Den som kom på ideen som er utgangspunktet for det hele får derfor ikke noen opphavsrett i kraft av dette. Det neste trinnet kan være diverse analyser og rapporter. Det kan være analyser av nåværende arbeidsoppgaver, forslag til endringer og det hele ender i en kravspesifikasjon som er grunnlaget for det videre arbeidet. Kravspesifikasjonen er en detaljert beskrivelse av de oppgaver som skal løses, men den sier ikke nødvendigvis noe om hvordan disse skal løses. Kunnskap er fri. Man kan derfor fritt bruke den kunnskap som er utviklet gjennom forutgående analyser ved uatarbeidelse av kravspesifikasjon, uten at de som har foretatt analysene kan kreve noen opphavsrett til spesifikasjonen. Problemstillingen vil være om kravspesifikasjonen er et nytt og selvstendig verk i forhold til det som har gått forut i prosessen, eller om det er en bearbeidelse. Hvis det er et nytt og selvstendig vil de som har foretatt analysene ikke ha noen opphavsrett til spesifikasjonen. Er det derimot en bearbeidelse vil også den hvis verk bearbeides ha en form for medopphavsrett i den bearbeidede versjonen.

Også i det neste stadiet blir det opphavsrettslige spørsmålet om systemspesifikasjonen er selvstendig i forhold til kravspesifikasjonen, eller om det er en bearbeidelse. I den andre enden møter man spørsmålet om hvorvidt kodingen av programmet bare er en form for teknisk assistanse som ikke er av skapende art, eller om dette også må ses på som en bearbeiding. Hvis ens bidrag ikke er av skapende art, får man ikke opphavsrett.

Man må vurdere situasjonen konkret. Prosjektene kan være høyst ulikt organisert. Det er derfor ikke noe klart svar hvem som kan hevde opphavsrett til sluttproduktet. I et opphavsrettslig perspektiv er det først og fremst viktig å forstå problemstillingen, i alle fall så lenge man er på et oversiktsnivå. Man må forstå at det er et spørsmål om hvorvidt den aktuelle innstasen er av en type som gir opphavsrett, og man må fortså at det er et spørsmål om hvorvidt man bearbeider det som andre har skapt tidligere i prosessen, eller om man lager noe som er nytt og selvstendig. Spørsmålet drøftes nærmere i artikkelen Opphavsrett ved vertikalt utviklingssamarbeid..

3.4 Samleverk

Et samleverk er et verk som er skapt ved å sette sammen allerede eksisterende verk. Her får man opphavsrett på to nivåer. Dersom det redaksjonelle arbeidet er skapende på en slike måte at det kvalifiserer til opphavsrettslig vern vil den som har opphavsrett til samleverket. Dette følger av åvl § 5. Det er mange samleverk. En avis er et samleverk, og den som har redigert avisen har opphavsrett til samleverket. På samme måte har en leksikonredaktør opphavsrett til leksikonet som samleverk.

Også databaser kan være vernet som samleverk. Et leksikon kan godt ses på som en database, og vil være vernet etter denne bestemmelsen. Men databaser vil ofte ikke være resultat av en skapende innsats. For en jurist er det nærliggende å bruke Lovdata som eksempel, selv om det meste av materialet i deres baser ikke er opphavsrettslig vernet, Dette følger av åvl § 9. Se nærmere om dette i Opphavsrett til offentlig informasjon.Hvis folkene hos Lovdata skulle være for kreative ville basen i praksis være ubrukelig. Hvis Lovdata bare skulle inkluderere lover og dommer som de vurderer som viktige eller interessante, så ville jeg aldri kunne stole på at det materialet som kan være viktig og interessant for meg, er inkludert i basen. Da kunne jeg ikke ha brukt den. Dugnadsprosjektet Norges LoWWWer er et eksempel på en kreativ, men ubrukelig base med utvalgte (og ikke oppdaterte) lover. Nå var det vel ikke noen redaktør for dette prosjektet, man om det hade vært en redaktør kunne nok vedkommende ha hatt opphavsrett til samleverket i kraft av sin redaksjonelle innsats.

At man får opphavsrett til samleverket gjør ingen innskrenkninger når det gjelder opphavsretten til de enkelte deler som dette består av. Enhver forfatter har fortsatt opphavsrett til sitt bidrag, og redaktøren må selvsagt ha deres samtykke for å inkludere dem i et samleverk som det fremstilles eksemplar av eller som offenliggjøres på annen måte. (Når noen lager en cabaret basert på sanger av Jaques Brel, Evert Taube, Cornelis Vreswijk, Alf Prøysen eller andre, vil dette kunne være et samleverk som det ikke fremstilles noe eksemplar av.) Det følger også av åvl § 5 annet leddat medarbeiderne står fritt til å offentliggjøre sitt bidrag på annen måte om ikke annet er avtalt.

Mitt skoleeksempel på et samleverk er den tenkte diktantologien 100 dikt fra det 20. århundret, eventuelt fra 1905 til 2005 om man vil vil henge seg på 100-års markeringen for unionsoppløsningen. Vi kan sette noen tilleggskriterier: Det skal være ett og bare ett dikt fra hvert år. Alle sentrale lyrikere fra denne preioden skal være representert med dikt som representerer dem på en god måte. Og alle stilretninger skal være representert. Så langt har jeg skissert en idé, og den kan hvem som helst adoptere og forsøke å lage antologien. Jeg har ikke forsøkt å lage en slik samling, men jeg er overbevist om at det vil være en meget krevende oppgave. Den vil kreve både innsikt og kreativitet. Om noen så skulle gjøre dette, så kan et annet forlag ta ideen og lage sin egen antologi. Men de kan ikke ta det samme utvalget av dikt, eventuelt bytte ut 3-4 av dem. At man har spurt alle de aktuelle forfatterne eller deres arvinger og fått deres samtykke til å trykke diktene i en ny antologi, endrer ikke på dette. Den andre antologien vil ettergjøre selve utvalget, og det har redaktøren av den første samling opphavsrett til.

4. Etter opphavsmannens død

Når opphavsmannen dør vil hans arvinger overta opphavsretten, og vil forvalte den som om de var opphavsmenn. Opphavsretten følger her vanlige arveregler, og jeg går ikke nærmere inn på dem.

Hvis flere arvinger blir sittene med opphavsrett i fellesskap vil verket likevel ikke bli et samarbeidsverk. Selv om de nå sitter på rettighetene sammen, så har de ikke skapt verket sammen. Man vil da ha et sameie i opphavsretten. En viktig praktisk konsekvens er at de regler som ellers gjelder for sameie kommer til anvendelse, slik at det bl.a. er mulig å treffe flertallsbeslutninger om offentliggjøring m.m. Men heller ikke dette vil jeg behandle nærmere.

5. Overdragelse og lisensiering

Opphavsretten kan overdras. Ideelle rettighetene etter åvl § 3 kan likevel ikke overdras. Dette følger av åvl § 39. Men jeg foretar ingen drøftelse av ideelle rettigheter i denne sammenhengen. Bortsett fra de ideelle rettighetene er det mulig å overdra opphavsretten fullstendig. Opphavsmannen gir da fra seg sine rettigheter, og kan ikke lenger råde over verket.

I Norge er det ikke vanlig med en fullstendig overdragelse. Man skal ha veldig klare avtaler for at noe skal tolkes som en fullstendig overdragelse. Men foreligger det en fullstendig overdragelse, så har erververen alle rettigheter til verket.

I engelsk og amerikansk opphavsrett er slike overdragelser mer vanlige, noe som er en viktig forskjell mellom kontinentaleuropeisk opphavsrett på den ene siden og anglo-amerikansk opphavsrett på den annen. (På engelsk bruker man noen ganger betegjelsene authors rights og copyright for å markere forskjellen mellom de to systemene. Men siden authors rights ikke finnes i engelskspråklige land er dette terminologi som stort sett brukes av opphavsrettsspesialister.)

Hos oss vil i de fleste tilfeller ha lisensiering. Det er dette som ligger i formuleringen rett til å råde over åndsverket, som vi finner i åvl § 39. Selv om man kan og i noen tilfeller bør skille mellom fullstendig overdragelse og lisensiering, er det vanlig å bruke uttrykket overdragelse av opphavsrett som fellesbetegnelse.

Man kan stykke opp opphavsretten på uendelig mange måter. Det er bare vår manglende evne til å beskrive hva som overdras som setter grensen. Her skal jeg bare peke på ett viktig spørsmål: Skal liesensen være eksklusiv eller ikke eksklusiv. Når vi kjøper et dataprogram vil vi i de fleste tilfeller få en lisens som ikke er eksklusiv. Det er denne muligheten til å gi et uendelig antall lisenser samtidig som grensekostnadene for hver ny lisens synker nesten mot null som gjøre at Bill Gates og en del andre i den bransjen har kunnet bli så rike.

En lisens kan være eksklusiv på et avgrenset område. Et forlag kan få en eksklusiv lisens til å utgi et verk i bokform. Men dette inkluderer ikke nødvendigvis filmrettigheter, rett til dramatisering, utgivelse i utlandet, osv. Hvis du vil vite mer om lisensavtaler når det gjelder dataprogrammer, kan du gå til min bok Kontraktsregulering. IT-kontrakter (boken er tilgjengelig på nettet).

6. Ansettelses- og oppdragsforhold

6.1 Hovedregel

For den som er ansatt gjelder i utgangspunktet de samme opphavsrettslige regler som ellers. Opphavsretten oppstår hos den som skaper verket, hvilket vil si hos den eller de ansatte som bidrar med den skapende innsatsen. Opphavsretten kan overdras til arbeidsgiver. I utgangspunktet vil det være et spørsmål om hva ansettelsesavtalen sier om spørsmålet. Men ofte er avtalen taus på dette punktet. Da vil man falle tilbake til det prinsippet som i sin tid ble formulert av Ragnar Knoph:

Opphavsretten går over til arbeidsgiver i den grad det er rimelig og nødvendig for at ansettelsesforholdet skal nå sitt formål.

Skoleeksemplet er ansatte journalister. Avisen har rett til å trykek det de skriver, og behøver ikke betale noe ekstra for dette. En journalist som får sin faste lønn for å skrive i avisen kan ikke gå til eieren eller redaktøren, vise at han både har en stor sak på førstesiden og en stor sak inne i avisen, og kreve en viss royalty av dagens salg. Men avisen har ikke rett til å utnytte verket på en annen måte enn det som er vanlig når det gjelder journalisters skriverier. Tidligere ville man ha sagt at det er å trykke artikkelen. I dag vil man nok også inkludere å gjøre artikkelen tilgjengleig i avisens nettutgave.

Nettutgavene illustrerer en viktig problemstilling. Når det dukker opp nye utnyttelsesmuligheter vil en arbeidsgiver i utgangspunktet ikke ha rett til å utnytte det som ansatte har skapt i nye medier. Man kunne ikke bare ta det som journalister allerede hadde skrevet og legge dette ut på nettet. Da måtte man ha nye avtaler på plass. Slikt blir det selvfølgelig lønnskamp av, og norske journalister finn noe høyere lønn i den avtalen som ga avisene rett til å legge artiklene ut på nettet.

Da dette skjedde kunne man også se at de som var ansatt i nettaviser følte seg glemt, siden de ikke hadde fått dette tillegget. Men da hadde man bommet på utgangspunktet. Når man er ansatt for å skrive i en nettavis kan man ikke motsette seg at det man skriver gjøres tilgjengelig på nettet. Og dermed har man heller ikke noe grunnlag for å kreve noe ekstra for å gi samtykke til en slik utvidet utnyttelse av det man har skrevet. For de som var ansatt i "papiraviser" var utgangspunktet et annet.

Hvis man ikke er ansatt, blir situasjonen en annen. Freelance journaliser omfattes ikke av de avtaler en avis eller et tidsskrift inngår med sine ansatte. Man kan inngå avtale med en free lance journalist når vedkommende leverer sitt stoff. Men om man inngår avtale med ansatte om ny utnyttelse av eksisterende stoff, vil denne avtalen ikke omfatte free lance medarbeiere. Et illustrerende eksempel er bladet Kampanje. I den perioden da alle aviser kaptes om å komme på nett, ville Kampanje også være moderne. De la derfor noen årganger på nettet. En freelance journalist oppdaget at en rekke av de artiklene han hadde skrevet var lagt ut på nettet. Han sendte derfor en regning, og tok utgangspunkt i det han opprinnelig hadde fått betalt. Kampanje avviste kravet og gikk ganske høyt ut. De mente at de hadde betalt for stoffet og kunne bruke det som de ville. Det var før de hadde snakket med sin advokat. Etter å ha konferert med sin advokat, ble det bare et spørsmål om hvor mye de skulle betale.

Problemet med å klarere rettigheter til eldre materiale er praktisk viktig. Manglende avklarting på dette området er noe av det som f.eks. gjør det vanskelig å gjøre NRKs arkiver tilgjengelig på nettet.

6.2 Særlig om dataprogrammer

For dataprogrammre har man en særregel i åvl § 39g. Etter denne går opphavsretten til datamaskinprogram skapt av en arbeidstaker under utførelsen av oppgaver som omfattes av arbeidsforholdet eller etter arbeidsgivers anvisninger går, over til arbeidsgiveren, med mindre annet er avtalt.

Dette er en bestemmelse som løser noen problemer, men som gir oss en del nye.

For det første må man avgjøre hva et datamaskinprogram er for noe. Dette gjelder forøvrig også i forhold til andre bestemmelser som gjelder spesielt for datamaskinprogrammer. Det er ikke så enkelt å trekke en grense mellom et dataprogram og en database, grensen mellom dataprogrammer og regnearkmodeller, osv. Jeg skal ikke her gå nærmere inn på denne problemstillingen. Men det kan være avgjørende om den som har utviklet en omfattende budsjettmodell kommer inn under den generelle hovedregel om at rettighetene bare går over til arbeidsgiver i den utstrekning det er rimelig og nødvendig ut fra arbeidsforholdet, eller særregelen for datamaskinprogrammer som sier at rettighetene går over til arbeidsgiver.

Det neste spørsmålet er hvem som skal regens for arbeidstakere, hvilket vil si at de er ansatt. Det må her trekkes en grense mellom ansatte og selvstendig oppdragstakere. En selvstendig konsulent er ikke ansatt. I praksis er det ikke lett å trekke denne grensen. Hvis jeg foreleser to timer ved Universitetet i Bergen, så vil jeg i skattemessig forstand være ansatt. Men arbeidsrettslig vil jeg ikke være ansatt. Hvis man er selvstendig oppdragetaker gjelder hovedregelen om åvl § 39 om overdragelse av opphavsrett. Dette omfatter også den spesielle tolkingsregelen i åvl § 39a, som innebærer at avtaler om overdragele av opphavsrett tolkes restriktivt i opphavsmannens favør. Regelene om hva som går over ved en ansettelsesavtale og hva som går over ved en oppdragsavtale har helt motsatte utgangspunkt. Dermed kan denne grensen få stor praktisk betydning. Spørsmålet drøftes nærmere i artikkelen Opphavsrett i oppdragsforhold.

Det er videre en forutsetning at utviklingen av dataprogrammet omfattes av arbeidsforholdet eller skjer etter arbeidsgivers anvisninger. Dermed er vi langt på vei tilbake i spørsmålet om hva som omfattes av arbeidsforholdet. Man man våre ansatt for å lage programmer om bestemmelsen skal komme til anvendelse. Om en nattevakt holder seg våken ved å lage dataspill, så får ikke arbeidgiver noen rettigherer til disse. Går vi til toppen av pyramiden må man kunne si at alt som administrerende direktør gjør som er av interesse for bedriften må anses for å omfattes av ansettelsesforholdet.